onsdag 22. juli 2009

Mor leker anstendig menneske

og har satt ut blomster på terrassen:



Jeg har allerede forsøkt å ta livet av dem mange ganger, men nå kom heldigvis sommerregnet, så nå berger de vel en stund til. Ganske bra i grunnen, med tanke på at mor har svidd av en liten formue hos den lokale gartneren...

Moden rips

Så langt til stor glede for egne og nabolagets barn:

Blåbærtur!

I fjor var vi på opphørssalg i en antikvitetsforretning. Da kom vi over dette gamle melkespannet. Et skikkelig melkespann må til når en skal på bærtur. Herved er bærspannet innviet:

fredag 17. juli 2009

17.juli

Blåbærsmoothie til frokost og Leonard Cohen-konsert til kvelds!

tirsdag 14. juli 2009

En 6-pack Tuborg og en pose moreller

fant jeg på kjøkkenet i morges. Vi har nemlig fått en sommergjest på besøk. En gjest som kjører bilen sin gjennom den lange sommernatta og sover et par timer på ferjekaia før hun ankommer huset vårt 05:30 og sover atter et par timer i bilen før hun blir sluppet innenfor dørene av to små jenter for så å plassere en pose selvplukkede moreller og en dansk 6-pack på kjøkkenbenken. Bedre blir det ikke!

lørdag 11. juli 2009

Jordbær!

Hjemmelaget jordbærsyltetøy er cirka det beste som finnes. Bare synd det måtte bli sommer 2009 før jeg skjønte at jeg kunne lage det selv...


onsdag 8. juli 2009

Jeg har omsider åpnet øynene for denne



og har i dag lagt inn følgende lydbøker:

Ingvar Ambjørnsen: "Den siste revejakta" og "En lang natt på jorden"
Jo Nesbø:" Snømannen"
Dag Solstad: "Arild Asnes, 1970"

Lydbøker har generelt ikke vært min greie, da jeg har en lei tendens til å la tankene flyte med propper i ørene. I papirboka kan jeg lese gode formuleringer gang på gang, notere ned morsomme finurligheter og stryke under gode poenger. Alt dette forsvinner med lydboka, men er et godt alternativ når man går tur med hunden eller for eksempel ligger og spyr i Tyrkia.

lørdag 4. juli 2009

En morgen i juli

kan for eksempel tilbringes her med en krimbok av P.D.James.

fredag 3. juli 2009

Hva man gjør i ferien når det regner

Man har laget en plan:
#1. Man ser "Istid 3" på kino
#2. Man baker boller
#3. Man kjøper ABBA singstar til PS3
#4. Man drar på kafé
#5. Man besøker hjemmeværende medsøstre
#6. Man drar på regnværsturer i skogen for så å komme hjemme og lage kakao med krem
#7. Man sender barna på besøk til besteforeldrene

Siste punkt impliserer at man legger sitt legeme i badekaret for så å legge seg selv i en deilig seng, hører regnet tromme på taket og leser en god bok.

Såh. Nu kan regnet de truer med bare komme. I´m prepared!

Vi begynner så smått å lande

Man har klipt plen i dag. Eller, kan vel heller kalle det en eng etter 14 dager i fri utfoldelse. Ellers har dagen vært så bra som den kan bli formen tatt i betraktning. Etter en tur til legen tuslet jeg og storesøster oss til butikken, en viktig tradisjon som hører med hver gang solen skinner og kalenderen kan avsløre at det er sommer går jeg og storesøster på butikken for å kjøpe jordbær og vannmelon. På vei hjem har vi et superhemmelig sted, som ingen andre vet om. Det ligger ved elva akkurat på veien fra butkken, og akkurat så perfekt som en hvilken som helst Astrid Lindgren-filmatisering. Der nede er vi i en annen verden, til tross for at vi er fullt synlige fra broa over oss. Så sitter vi der da, på en stein ute i elva og plasker med beina i det iskalde fjellvannet mens 5-åringen spiser is og mor mumser jordbær i sola. Så må vi balansere fra stein til stein og det er bittelitt skummelt, for plutselig er det en stein som er løs eller glatt så man kan skli og falle, men det går bra. Etterpå tusler vi oss hjemover med en stor vannmelon mellom to små hender og et lite eventyr rikere.

torsdag 2. juli 2009

Gud det er vakkert i Norge!

Vi er tilbake i vakre rolige omgivelser. Aldri har vel en varm sommerdag i Norge føltes mer behagelig, aldri har sjøen glitret klarere, gresset vært grønnere eller himmelen blåere. Etter 14 dager på et resort i Alanya, Tyrkia har fantefølget bestående av 2 voksne og fire barn i alderen 3-17 atter returnert til denne i mine øyne noe gudsforlatte plassen, en liten perle ved fjell og fjord i en bortgjemt krok av Norge. Og hva vi har opplevd kan vel sies å være uforglemmelig for både små og store. Det har vært opplevelser som har oppfylt alle våre drømmer om late feriedager, med halvpensjon, bassengliv, sol, is, brus og glade barn. Dagene skulle være blottet for matlaging, oppvask, handling, klesvask og alle de prosaiske trivialiteter som hverdag ellers sirkler rundt. Og alt dette fikk vi, i hvertfall for et par dager. To dager etter ankomst i vårt barnevennlige ferieparadis ble mor og far rammet av en noe ubehagelig matforgiftning, som i første omgang slo ut far i huset, som ble sengeliggende fra dag 3, innlagt sykehus dag 4 og tilbragte deretter 3 døgn der, mens mor til 4 fartet rundt og fikk prøve alenemortilværelsen med alt det som hører med, i tillegg til en stadig påtrengende kvalme ulmende under overflaten. Dag 6 startet mor å spy. Hvilket vedvarte natta gjennom og klokken halv 4 på natta ble mor send til Alanya Can Hospital, rom 105, hvor mannen allerede okkuperte sykesenga og mor fikk en oppredd sovesofa inntil mannen ble utskrevet neste morgen. Ganske nøyaktig 31 timer tilbragte mor på sykehuset, før en mild panikk for sykehusbakterier og parfymestinkende snertne små sykepleiere med lange rødlakkerte negler og tilsvarende uhygieniske forhold tiltok i så stor grad at venflonen ble dratt ut (av undertegnede) og gav beskjed om at jeg ville tilbake til hotellet og skulle drikkke rikelig med væske, ta medisiner og bli frisk i en fei. Vel, så ble jeg da utskrevet etter noe om og men, frisk i en fei ble jeg dog ikke. Jeg spydde, i følge min bedre halvdel "som ei purrke", spiste knekkebrød, drakk GEM-mix, spydde litt mer og syntes Tyrkia sugde big time.



Min standhaftige medsyke ektemann, om enn noe bedre, slett ikke bra, men i stand til å sitte ved bassenget og se etter våre glade feriebarn og i tillegg vise omsorg for sin selvmedlidende kone, som måtte dusjes tørkes og stelles med som et lite barn, han sto fjellstøtt. Så kunne jeg faktisk se hvor fantstisk heldig jeg har vært med valg av ektemann, og hvor mye bedre man faktisk kan bli kun av god omsorg og godt stell. (Må vel også her føre opp moderne legevitenskap...) Tre dager før hjemreise blir 5-åringen sjuk. Diaré og feber, 12-åringen har fått ørebetennelse, vår faste lege, kommer 15 minutter etter at vi ringer resepsjonen og ber han komme. Han banker på og titulerer seg humoristisk nok som vår "familiy doctor". Femåringen får paracetamol og sover seg gjennom det. 12-åringen antibiotika og nytt legebesøk neste morgen da legen kommer og skyller øret hans. Fantastisk service. Det kan visst lønne seg å være turist med reiseforsikringen i orden. Vi har kommet til nest siste dagen av ferien og mor våger seg ned i skyggen av barnebassenget. Formen bedrer seg sakte men sikkert. Aller siste dagen kommer vi oss ut alle sammen, vi voksne hangler, men ikke verre enn at vi kommer oss på marked, shopper, pruter og taxer til stranda. Svømmer med barna, får tatt noen skikkelige feriebilder, bestiller iste og mor glefser. Kort lunte ja, men kald drikke og noe avkjølende bad hjelper på.

Denne kvelden flotter vi oss. Vi bestiller middagen på stranden, hvor det dekkes opp kun for oss ved strandkanten. Hvite duker, hummer, og hele panoramet med solnedgang og bølgeskvulp omgir oss. Det er en uvirkelig følelse at vi faktisk har tilbragt 14 dager i denne blandingen av et feriehelvete og et eventyr. Alle dagene med skrantende og elendig helse har på sett og vis forsvunnet, igjen har vi noen gode minner og mor og far gleder seg til å komme hjem. Til å bli friske og til å nyte litt ro og fred. Jeg ville nok trykket både Tyrkia og tyrkerne nærere til hjertet om vi hadde vært friske, og om vi hadde fått opplevd mer disse dagene. Allikevel er det den gamle tyrkeren som kom løpende da femåringen skrubbet opp kneet sitt og la på is for å lindre jeg kommer til å huske, den overarbeidede stuepiken som alltid spurte hvordan jeg hadde det, som skiftet på sengen min da jeg var syk, hentet hånduker og satte inn spybøtter og alle de smilende, vennlige og ikke minst åpne tyrkerene som vil feste seg til minnet mitt.

Om vi noen gang reiser tilbake til Tyrkia aner jeg ikke. Jeg vil i hvertfall da som nå sørge for å ha reiseforsikringen i orden, reiseapoteket komplett og være uhyre forsiktig med hva jeg spiser. (Men noe MÅ man faktisk spise...) Neste år reiser vi på hytta i Nord-Trøndelag, det vakreste stedet på jord, så får mygg være mygg, regnværsdager komme og skittentøyskurven hope seg opp. Nå skal resten av sommeren nytes i rolige omgivelser og mat lages på budsjett på eget kjøkken. Blir nok fole godt det au!