Statement

Mamma: Hvem er det som har verdens beste jenter?
Lillesøster kontant: Det er mamma´n og pappa´n MIN!

Kan jo ikke nekte for det!

Livets harde realiteter

Å våkne opp på idylliske Vålerenga under blå himmel for så å komme hjem til pissvær, nattevakt og 50-timers uke.

Oslo viste seg fra sin absolutt beste side og høsten er ikke så verst allikevel. Det er ikke alltid så mye som skal til, et par sandaler som ikke har vært sett verden på en stund, avislesing i det grønne eller en gæmlislunsj med rekesmørbrød og karbis. Jentene har kjørt t-bane og sett slottet og stortinget og er nå sugne på å bo i blokk. Vi har til alt overmål tent bål og grillet pølser i skogen. Ja også hovedgrunnen til at vi reiste: Storesøster har vært med på dameutflukt på Folketeateret og sett "Mamma Mia".

Et vemodig øyeblikk

Jeg kom over eldstes første barnehagedress i går og innså at en faktisk ikke kan spare på alt, så jeg tok den med i barnehagen for å donere den dit som lånedress, sammen med en haug andre dresser. Da assistenten skulle gå gjennom klærne gjenkjente hun dressen fra 5 år tilbake, også ble vi rent rørt begge to og mor måtte tørke en tåre med tanke på lille babyen min som har blitt så stor og som måtte begynne i barnehagen (i mine øyne) så altfor tidlig, og hun med tanke på det lille nurket som hun har vært nærmest som et mammasubstitutt for det første barnehageåret da hun lå i vogna og sov i den lille vinterdressen sin. *snørr og tårer*

Samtidig må jeg minne meg selv på at hun stadig vokser, og at en dag blir det kanskje dagen i dag jeg kommer til å tenke med vemod tilbake på...

Tjoh-onsdag!

Vi reiser til Oslo i kveld - gledeseg! Bort fra pissværet og regnet. Det blir rene sydenturen for oss som ikke kan bevege oss ut av dørene uten regntøy og støvler. Kaffen inntatt. Nuh - pakking! :D

Jeg fant en fin og underfundig blogg i dag...

Og fant blant annet dette gullkornet som jeg kjenner meg alt for godt igjen i:

"Jeg blir drittlei av mine egne store planer før de en gang er satt ut i livet."

Og ja, jeg vet - det ville vært mer sjarmerende om jeg hadde vært 20. On the other hand:

" Don’t feel guilty if you don’t know what you wanna do with your life;
the most interesting people I know didn’t know at 22 what they wanted to do with their lives;
some of the most interesting 40 year olds I know still don’t."

Thank you, Baz Luhrmann

Kaffemorgen

For tidlig oppstandelse, men det gjør seg med en kaffemaskin som tenker sjøl, i den grad at den slår på seg selv ganske nøyaktig på den tida jeg skal stå opp. Og å stå opp til lukten av nykvernet kaffe er i grunnen ganske ålreit, spesielt når jeg har en gjøreliste lang som et vondt år. Dagens luksus består i å sitte ferdigdusjet med laptopen og en kopp kaffe og se trærne i ferd med å blåse overende utenfor stuevinduet og folk haste forbi i regntøy og vrengte paraplyer, og vite at det fortsatt er en uke igjen til jeg skal tilbake til virkeligheten.

Jenta som lekte med ilden

Jeg kan like godt innrømme det - jeg elsker Lisbeth Salander, og jeg tror sannelig at jeg elsker Noomi Rapace en smule også. I hvertfall så langt i den filmatiserte versjonen av Stieg Larsson-triologien. Jeg hadde jo nærmest en sorgreaksjon da jeg etter bok 3 innså at this is it. No more Lisbeth Salander, men da hjelper det jo at vi fortsatt har en film til i vente. Det til tross for at "Jenta som lekte med ilden" slipper til den fisefine og skjøre Lena Endre i enda større grad enn førstefilmen og for å være ærlig (og dilte på diverse filmanmeldere): Noomi Rapace bærer denne filmen, men det greier hun alldeles utmerket!

Hverdag - eller fridag?

Jeg sover for lenge. Men langt i fra for mye, og en eller annen gang må en jo rett og slett ta igjen for det tapte. Jeg har til nå (vi skriver 12:47) spist frokost og lurt kaffemaskina til å lage en siste kopp kaffe før vi definitivt kan slå fast at vi er tom for bønner. Forhåpentligvis betyr hentelappen fra posten Norge her at vi kan hente ti kilo kaffebønner på det lokale postkonteret i løpet av dagen, hvilket medfører for min del en stor lettelse, for tanken på å leve uten kaffe er rett ut ikke til å bære. And then what? Tur med bikkjelørv, middagsgjest klokken 16:00, riktignok en liten en, men hvem har sagt at man ikke skal gjøre stas på han av den grunn? Jeg ligger våken for lenge om nettene, et kjent fenomen og en bivirkning av nattevakter, heldigvis forbigående, men før en rekker å komme inn i gode rutiner er det pinadø på´n igjen og sånn går no dagan. Men nå har jeg en uke fri, fri fra bleieskift, nattevåk og kroppsvæsker. Foruten sistnevnte kan det høres ut som jeg har baby i hus, men jeg snakker altså om jobben min. Jobben som jeg har investert 3 års høyere utdannelse for å kvalifisere meg til. Mulig litt desillusjonert for øyeblikket, men det går i rykk og napp dettane livet og nå skal jeg nyte fridagene til fulle!

St.Petersburg

Jeg har en venninne som reiser til St.Petersburg for 4 uker for å lære det russiske språket. Vi snakker heldigvis om et menneske på 30+ og som i mine øyne er å anse til å være ved sine fulle fem (og vel så det). Jeg for min del innehar en noe pessimistisk innstilling til byen, noe som baserer seg på egen erfaring fra begynnelsen av mars 2003 da jeg besøkte byen med min kjære. Rett før avreise leste jeg i Lonely Planet at dette var den verste tiden med tanke på dødsfall forårsaket av istapper som ramlet i hodet på folk fra husmønene. Akkurat den faktaopplysningen forble heldigvis kun en kuriositet for vår del. Det vi gjorde oss førstehåndskunnskap om var at det var kaldt og folk var pyton, men russerne er store på glitter og glam. Det var dessuten en fin plass å være nyforelsket og distansere seg fra omverdenen. Og forresten traff vi en hyggelig fyr som jobbet i baren "Idioten". Eller hyggelig? Det var etter et par dager i byen ikke stort vi forlangte av våre medmennesker for å få merkelappen "hyggelig" - et smil, en takk eller en annen form for hyggelig gest var nok til at våre kjølige sinn smeltet.

Utgangspunktet for turen den gang var at jeg var utvekslingsstudent i Helsinki, for øvrig en fantastisk by og kun en togtur unna St.Petersburg, byen hvor jeg som barn hadde en trofast venninne per brev som stadig sendte meg spennende pakker med russiske folkeeventyr, babushkadukker, postkort med bilder av palasser og suvenirer av ulikt slag. Jeg husker at adressen var så sirlig skrevet med det kyrilliske alfabetet at jeg med 11-åringens håndskrift (som sant og sies ikke har forbedret seg stort) var ute av stand til å gjengi adressen korrekt. Jeg husker at min far måtte ta med seg adressen på jobb for å kopiere den på en kopimaskin for så å klippes ut og limes på konvoluttene for at brevene skulle havne hos riktig adressat. Lena fra Leningrad. Jeg sendte Hubba Bubba, for det hadde jeg hørt snakk om at var mangelvare i Sovjetstaten. Og dessuten bilder av gamle tømmerkojer på folkemuseet. Vel - de kunne vel neppe måle seg med vinterpalasset, men Lena takket alltid høflig i neste brev, som forøvrig tok en måned fra frimerket var stemplet til det var meg i hende. Dette var jo før glasnost og perestrojka og jeg vet ikke hva. Sovjet var i hvertfall eksotisk og mystisk og spennende og jeg skule jo så gjerne besøkt henne da jeg endelig besøkte byen. Men min interesse for knoting på engelsk og sneglepost gikk dessverre litt for fort over...

Type russisk souvenir

ORPS - the movie

Vi har visst en korpsnerd in spe i hus, Overnevnte film er blitt sett intet mindre enn tre ganger siste døgn i Siriheimen. Like greit å ikke ha lest denne omtalen før vi leide filmen. Men det skal sies; 5-åringen digget den og mora koste seg sannelig hun også. (Må innrømme at det var greit å få den tilbakelevert video-sjappa også...)

Septemberlektyre for barna

Jeg har vært på biblioteket og lånt bøkene om sjøormen Ruffen og håper at bøkene slår like godt an her i heimen i dag som de gjorde hos meg i oppveksten. Problemet er vel at noen kan bli bittelitt skuffet når en i voksen alder muligens ikke opplever det samme spenningskicket over "Ruffen og den flyvende hollender"....