Merkelige tilfeldigheter...

All den tid jeg står midt i et flytteprosjekt har vi omsider tømt loftet. Jeg har nok en gang slått fast at jeg er gift med en skrotnisse og at stort loft er en styggedom. Riktignok har jeg funnet igjen bortglemte skatter og fine minner har kommet til overflaten, men mye har gått i den 10m3 store containeren som for tiden pryder gårdsplassen. Et av remediene som ikke havnet i bosset var nøkkelknippet fra 2002, sommeren jeg møtte kjærestemannen, og til nå min siste ekte jentetur. Mitt reisefølge ønsket et sted med sol, strand og tivoli og turen gikk til Spania. Flybilletten kostet i underkant av en 1000-lapp, lommepengene var stort sett lånte, framkomstmiddelet buss og overnattingsfasilitetene spente fra harde benker på flyplasser, gamle sjarmerende familiehotell til dyre charterhotell (en siste natts desperasjon) og teltliv på stranda. Sistnevnte var vi ikke helt forberedt på, så soveposer var ikke et tema. I stedet tømte vi sekkene våre for innhold og puttet beina våre oppi dem og hadde badehåndklærne over oss. Det funket i grunnen greit første natta. Andre natta var håndklærne velbrukte og våte og ikke fullt så komfortable å ha på seg, men... Åkke som - vi drakk vin i teltåpningen og så over til naboene som så ut til å ha planlagt det hele hakket bedre, men vi var allikevel ikke for misfornøyde med tingenes tilstand.

Vi reiste altså rundt i Andalucia og i tillegg til mye annet er det mest sympatiske trekket ved denne delen av Spania er at man uten unntak får servert tapas til drikken, no matter... Så maten bestod dermed av skinke og sardiner og annet småkryp og jeg kan bevitne at man kan leve lenge på tapas for free. Og øl er jo mat, så dermed hadde vi løst den økonomiske krisa også.

I Sevilla besøkte vi Lindas etterlengtede tivoli og kjørte berg-og-dalbane med loop og lo så vi holdt på å knekke sammen. Da vi etterpå fant ut at vi var blitt fotografert i det farten saknet og vi var vel nede på bakkenivå igjen ble det hele enda mer hysterisk og rasende festlig, så dette bildet måtte vi jo bare ha. Utstyrt med hver vår nøkkelring med det vakre motivet tok vi om kvelden inn på tidenes mest eventyrlige hotell, beliggende i en bakgate i Sevilla. Kvelden ble tilbragt på taket med pappvin og stjernehimmel mens vi sladret om menn og løste verdensproblemer og vi kunne etterpå fastslå at det hadde vært en magisk natt.

Men altså - tilbake til poenget: Da jeg for noen dager siden bedrev loftstømming dukket altså denne turen opp fra glemselens skuff, da materialisert i form av denne nøkkelringen som jeg bestemte meg for at igjen måtte få komme til heder og verdighet og puttet den i veska. Vel, så var det dette underlige sammentreffet. Et par dager etter tikket følgende melding fra venninnen min inn på mobiltelefonen:

"Se hva jeg fant! Nøkkelringen fra Sevilla. Den må tas i bruk igjen altså. Unikt! :) "

Og under fulgte bilde av hennes identiske eksemplar av nøkkelringen, nøyaktig det samme som det som nå har tatt bolig i min noe rotete håndveske...