Første dag i nyvunnen frihet...

kunne fint tilbringes ute i frisk høstluft med kaffe på termos og min mors vidunderlige krydderkake...

Å eldes med ynde

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om Botox og aldring og rynker og om å tåle tidens tann, men først må jeg skrive litt om andre ting alderdommen kan føre med seg, utover det som faktisk synes utenpå.

Jeg jobber altså for tiden på sykehjem og møter mange flotte eldre mennesker, mye av minnene er utslettet og i de fleste tilfellene evnen til å føre adekvate samtaler, men evnen til å uttrykke glede, tilfredshet og takknemlighet er hos mange fortsatt på plass og bidrar til å gjøre dagen meningsfull også for meg som går hjem etter endt arbeidsdag. Visst soves det mye i fellesarealene, men i våkne øyeblikk er det noen som gratulerer meg, uten at jeg egentlig vet hvorfor og kan fortelle at de tenkte på meg da de stod opp i dag morgest. Visst har de forvekslet meg med en annen, en som ganske sikkert heller ikke har verken har bursdag eller på annen måte gjort seg fortjent til gratulasjoner akkurat på denne dagen, men gleden over at de får delt dette med den de tror er den rette og på det de tror er den rette dagen er nok til å være et lyspunkt for den gratulerende. Det å høre beboere føre en mer eller mindre goddag-mann-økseskaft-samtale med hverandre, men samtidig tydelig glede seg over hverandres selskap kan til tider også være nokså rørende. Men tilbake til den mer overfladiske delen - det slår meg av og til hvordan vi, min generasjon som får Botoxen snikende inn på livet og hvor plastiske inngrep i større og større grad blir normalisert kommer til å sitte på sykehjemmet, glattstrøkne i ansiktet og klamrer seg til en skjønnhet som en gang var. Og håpet er selvsagt at jeg aldri skal bli trekt med i den bølgen som skyller over oss, jeg håper at jeg aldri under noen omstendighet får behov for å sprøyte ansiktet fullt av gift for å unngå rynker og alderdommenstegn. Alderen innhenter oss alle før eller siden, man kan velge å bekjempe den, eller man kan velge å blomstre med den. Liv Ullmann er et eksempel på et menneske som har hatt alle muligheter til å hive seg på alderdomskrigen, men som i stedet har valgt å blomstre med den. Her er et eksempel på en 70-åring som har levd et rikt liv og som enda har et levende ansikt i behold:

Bildet er lånt fra TV2.no

Når vingene vokser ut

Da tenker jeg ikke på englevinger, men den sorten man flakser med og om man er heldig kanskje man letter også! Uansett - jeg kjenner de er i ferd med å vokse ut igjen og det etter å ha vært noe amputert en periode. Kort fortalt - taterblodet suser i årene og lausarbeideren i meg har en solid forankring langt inn i hjerterota. Den får meg til å føle meg fri og glad og løslatt fra proletareatets lenker og lar meg leve i en illusjon om at jeg er fri og uavhengig og selvstendig og alt annet som kan linkes til det som er godt og fint og lystbetont. Med andre ord - jeg kan ha fri på julaften, jeg kan tilbringe ettermiddagene i heimen med ungene mine, jeg kan ta ei langhelg når jeg måtte føle for det og jeg kan se "Nytt på Nytt" og drikke rødvin så det skvulper med min kjære hver fredags kveld. Og kniper det på kan jeg alltids ta ei ekstravakt. Og igjen kjenner jeg at jeg har valgt rett i livet, jeg har valgt en utdanning som gir meg mulighet til å leve akkurat det livet jeg ønsker å leve og samtidig gir meg mulighet til å utvikle meg som menneske og som lar meg møte en hel masse fine mennesker og atpåtil få penger for det. For et privelegium! Også så høy jeg er på livet just nu!

Turnusarbeid

02:00- Våkentilstand
07:00 - Informerer kjæresten om at fruen trenger mer søvn, sovner igjen
08:15 - Våken, mann og skolejente dratt. Lillesøster ser tegnefilm på tv
08: 30 - Mor i dusjen, påfølgende stell av mor og barn, matpakkemekking, frokost, KAFFE
09:30 - Barn følges i barnehage, deretter sykkeltur med bikkjelurv
10:30 - Sykle til butikken, innse at lommebok er gjenglemt, sykle hjem, sykle tilbake til butikken, HANDLE
11:00 - Pakke ut matvarer, brette klær, sette på ny vask, stryke klær, legge på plass klær, tømme søppel, rydde hus
12:30 - Lage middag slik at barnevakten kan varme i microen når hun kommer, dekke bord og spiser selv, tømme oppvaskmaskin
13:30 - Hente storesøster på skolen, hente lillesøster i barnehage, ta i mot barnevakt på bussen, følge barn og barnevakt hjem
14:30 - Sykle til senvakt.
18:30 - Mann forhåpentligvis hjemme fra forelesning, kjører hjem barnevakta, legger barn
22:30 - Mor forhåpentligvis hjemme og rett i seng for å komme seg på tidligvakt til 07:30.

Det fine med senvakter er at en i hvertfall har formiddagene fri...

Tigerstaden i sikte

Jeg og skolejenta planlegger eventyr! Det vil si, skolejenta skal på eventyr på egen hånd og besøke sin energiske gammeltante og hennes tålmodige ektemann som begge to verdsettes høyt av både oss og barna. Og heldigvis ser det ut til å være gjensidig. Tøttemor skal få trygt følge med mor på toget, som etter å ha droppet av eldstebarnet toger videre til hovedstaden for å besøke en fin venninne og på returen gjør vi det på samme vis. Skulle gjerne vært i Oslo også 7. september for å få med meg denne slippfesten, men den får dessverre passere uten min tilstedeværelse...

"Ikke la livet hindre deg i å leve..."

Det var visdomsordene jeg lærte av kveldens latterboksunderholdning på NRK 1. Og jeg kjenner at jeg føler meg noe truffet. I hvertfall nå om dagen. Vi styrer fælt for å få livet slik som vi vil ha det på sikt, mens livet faktisk er her her og nå. Vi har lagt bak oss en uke med skolestart for både storesøster og senioren, sistnevnte skal forøvrig jobbe fulltid ved siden av og mor har begynt i full jobb i turnus. Spennende tider, men også en smule krevende - i hvertfall for oss voksne. Uansett - nå er det lørdagskveld og frihelg, barn er lagt, stearinlysene tent og jeg drikker te og spiser gullruter. (Ikke gulrøtter nei!) Jeg synes faktisk ikke vi har det så aller verst!

En ny æra

Tenk - nå har jeg blitt mor til en skolejente! Hovedpersonen hadde det storveis, mamma kom seg gjennom dagen uten å felle en tåre, og vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag.

Så mye rart kan hende når man bor i en tunnel...

Eller når man jobber midt i skogen. Jeg avsluttet sommerens siste nattevakt med å betrakte en elku og to kalver komme spaserende over gårdsplassen i gryningen. Heldigvis sto vi trygt bak vindusglasset, mens vi krysset fingrene for at faunaen hadde trukket seg rolig tilbake til dagvaktene kom vandrende ut fra bilene sine i halvørska... Heldigvis så det ut til at mor elg og to små hadde funnet veien hjem til den tid.

Eksempel på elg:
Bildet er lånt fra Dagbladet.no

Når alt e bra å ikke te å tru...

Som jeg på et vis hadde forventet kom august med sensommersola og varme nattevakter. Vi lever i en honeymoontilværelse og er høye på det nye livet, mye er enda ikke er på plass, en del stressfaktorer består, men alt i alt veies det nå om dagen opp av varme sensommerdager, et assortert utvalg bær fra hagen og nye bekjentskaper...

Sjarmen med presskaffe

Jeg har altså flyttet fra den integrerte kaffemaskinen fra Miele og funnet fram den gamle presskanna mi igjen og i dette øyeblikk trekker kaffen på verandaen mens mor sjøl nyter hage uten innsyn, hvilket i seg selv er et godt bytte mot integrert kaffemaskin.

Det er et nytt liv og en stolt lillesøster kan sykle på sin tohjuling med støttehjul til barnehagen et par minutter unna, storesøster kan sprade på et bredt fortau på vei til skolen og mor og bikkjelørv kan vandre rett inn i skogen for å få en etterlengtet tur. På varme dager slipper vi å pakke bilen full av remedier for å komme til stranda, men derimot tusle i rolig tempo bort til badeplassen og om noe er gjenglemt er det bare en kort tur tilbake. Skiene kan spennes på rett utenfor døren og når ungene etterhvert blir større og får behov for mer privatliv har de mulighet til å få hvert sitt rom og egen stue for besøk og filmseing. De har dessuten kusiner å leke med, en fin tante til å passe dem, besteforeldre rett i nærheten og vi har et hus med plass til masse besøk. Vi har til alt overmål en overbygd veranda som er fin å drikke vin på når regnet høljer og særdeles fin til å drikke presskaffe på. Spørsmålet er om prinsippet *trykke-på-en-knapp-få-nykvernet-kaffe* muligens kan bli et savn når jeg skal tidlig opp på mørke vinterdager og tidsklemma spiser av meg. Heldigvis finnes det både vannkoker og pulverkaffe også.

Tenk at et innbrudd

kan gi meg troa på menneskeheten sånn på morraskvisten... En innbruddstyv har altså brutt seg inn i en hytte på Nord Møre og lagt igjen følgende beskjed til hytteeierne:

/>http://www.adressa.no/nyheter/moreromsdal/article1509741.ece

«Jeg vil beklage på det sterkeste at jeg har brutt meg inn og gjort skade på deres eiendom.

Jeg har hatt tunge tider og er nå hjemløs, ikke at det er noen gyldig grunn, men det er i alle fall en forklaring.

Ingenting er borte og ingenting er flyttet på. Håper ingen andre benytter sjansen til å ta seg inn her, det ville vært kjempetrist.

Når den dagen kommer at jeg får økonomi til å rydde opp i dette, vil jeg unnskylde meg personlig og ta de konsekvenser som måtte følge.

Igjen... Beklager»

Og sånn går no dagan...

Mor og far har leid container for å kvitte seg med søppel og barna finner skatter. Livet er som det skal være.

Merkelige tilfeldigheter...

All den tid jeg står midt i et flytteprosjekt har vi omsider tømt loftet. Jeg har nok en gang slått fast at jeg er gift med en skrotnisse og at stort loft er en styggedom. Riktignok har jeg funnet igjen bortglemte skatter og fine minner har kommet til overflaten, men mye har gått i den 10m3 store containeren som for tiden pryder gårdsplassen. Et av remediene som ikke havnet i bosset var nøkkelknippet fra 2002, sommeren jeg møtte kjærestemannen, og til nå min siste ekte jentetur. Mitt reisefølge ønsket et sted med sol, strand og tivoli og turen gikk til Spania. Flybilletten kostet i underkant av en 1000-lapp, lommepengene var stort sett lånte, framkomstmiddelet buss og overnattingsfasilitetene spente fra harde benker på flyplasser, gamle sjarmerende familiehotell til dyre charterhotell (en siste natts desperasjon) og teltliv på stranda. Sistnevnte var vi ikke helt forberedt på, så soveposer var ikke et tema. I stedet tømte vi sekkene våre for innhold og puttet beina våre oppi dem og hadde badehåndklærne over oss. Det funket i grunnen greit første natta. Andre natta var håndklærne velbrukte og våte og ikke fullt så komfortable å ha på seg, men... Åkke som - vi drakk vin i teltåpningen og så over til naboene som så ut til å ha planlagt det hele hakket bedre, men vi var allikevel ikke for misfornøyde med tingenes tilstand.

Vi reiste altså rundt i Andalucia og i tillegg til mye annet er det mest sympatiske trekket ved denne delen av Spania er at man uten unntak får servert tapas til drikken, no matter... Så maten bestod dermed av skinke og sardiner og annet småkryp og jeg kan bevitne at man kan leve lenge på tapas for free. Og øl er jo mat, så dermed hadde vi løst den økonomiske krisa også.

I Sevilla besøkte vi Lindas etterlengtede tivoli og kjørte berg-og-dalbane med loop og lo så vi holdt på å knekke sammen. Da vi etterpå fant ut at vi var blitt fotografert i det farten saknet og vi var vel nede på bakkenivå igjen ble det hele enda mer hysterisk og rasende festlig, så dette bildet måtte vi jo bare ha. Utstyrt med hver vår nøkkelring med det vakre motivet tok vi om kvelden inn på tidenes mest eventyrlige hotell, beliggende i en bakgate i Sevilla. Kvelden ble tilbragt på taket med pappvin og stjernehimmel mens vi sladret om menn og løste verdensproblemer og vi kunne etterpå fastslå at det hadde vært en magisk natt.

Men altså - tilbake til poenget: Da jeg for noen dager siden bedrev loftstømming dukket altså denne turen opp fra glemselens skuff, da materialisert i form av denne nøkkelringen som jeg bestemte meg for at igjen måtte få komme til heder og verdighet og puttet den i veska. Vel, så var det dette underlige sammentreffet. Et par dager etter tikket følgende melding fra venninnen min inn på mobiltelefonen:

"Se hva jeg fant! Nøkkelringen fra Sevilla. Den må tas i bruk igjen altså. Unikt! :) "

Og under fulgte bilde av hennes identiske eksemplar av nøkkelringen, nøyaktig det samme som det som nå har tatt bolig i min noe rotete håndveske...

Marikken fra Junibakken

Jeg synes Astrid Lindgren er den mest geniale barnebokforfatter som noen gang har levd. Med det som bakgrunn er det i grunnen merkelig at jeg aldri har lest "Marikken". Riktignok har jeg lest om da Marikken og lillesøster Lisabet går seg vill i skogen, og sett filmene om Marikken i min oppvekst. Men jeg må innrømme at jeg nå innser at Marikken aldri helt har kommet til sin rett for mitt vedkommende. Da jeg var på biblioteket for å finne sommerlektyre til mine barn fant jeg allikevel ut at fortellingene om Marikken og lillsesøsteren passet godt for mine to jenter som både i alder og lynne kan minne litt om Lisabet og Marikken. (Nå viste det seg at jentene hadde hørt boka som lydbok i barnehagen, men den falt allikevel i god jord...) Nå fryder jeg meg over herlige rampete Marikken og Astrid Lindgren som tar i bruk begreper som både "snørrunge" og "jævelunge", men som føyer til at den som banner ikke kommer til himmelen. Så det så.

Sommer og tv-repriser

Jeg gleder meg for tiden stort over serien "Tilbake til 70-tallet" på NRK 2. Ofte har jeg gremtes over alle årene, alle tidsepokene som mennesker jeg kjenner godt har fått oppleve, men som ikke har tilhørt min tid og som jeg heller aldri vil få mulighet til å på noe vis ta del i (så framt ikke min gamle og noe urealistiske drøm om å reise i en tidsmaskin noen gang skulle bli en realitet)... Helt fra barndommen har jeg hatt en forkjærlighet for programmer som "Dette er ditt liv...", "Filmminner", "Filmavisen" and so on. (Sendte de ikke veldig mange type repriser fra arkivet på NRK på 80-tallet?!)

Heldigvis finnes det enda i dag muligheter til å drømme seg inn i tidligere tider, den gang mennesker levde i svart hvitt, eventuelt brun/orange som på 70-tallet. I serien "Tilbake til 70-tallet" (og forøvrig "Tilbake til 60-tallet" og de andre tiårene serien tar for seg) får vi se klipp fra nyhetsbildet og det som ellers foregikk i Norges land med kommentarer fra de som selv var en del av det som foregikk.



70-tallsutgaven av Inger Lise Rypdal. Bildet er lånt fra http://www.last.fm/music

Fineste innpakningspapiret

Det er dessuten resirkulerbart i motsetning til alt det glansede innpakningspapiret som går rett i restavfallet. Gråpapir dekorert av små kunstnere med tegnesaker funker dessuten også som kort, så slipper man det stresset...

Siri tilegner seg ny kunnskap

Jeg skal snart ta farvel med min gamle hage, og da var det kanskje på tide å lære seg navnet på Ibsens buksvesker og andre ripsesker. Denne for eksempel, heter "Løytnantshjerter".

*nøgd*

Barndom...

Vaffelhjerte og prim=herremåltid!

Pros and cons - nattevaktsarbeid

Jeg går mot den siste sommeren med nattevaktsarbeid for min del. Det vil si - jeg har heftig nedtelling og tror og mener i mitt ambivalente sinn at mitt liv som nattevakt snart er en avsluttet fase i livet mitt. For meg, i likhet med de fleste andre er nattabeid neppe særlig helsefremmende på sikt og ikke så familievennlig som jeg har forsøkt å innbille meg selv og mine omgivelser heller. Tvert i mot, jeg lever i en nattevaktsrus som vedvarer i lange tider etter at jeg har tredd av, jeg blir snapish, egosentrisk, søvnig og utålmodig. Det krever dessuten noe så naturstridig som en familie som lever i stillhet tredjehver helg i frykt for å vekke nattevaktsbinna i sin dvale.

Men det har sine helt klare fordeler også. Jeg elsker måten man jobber tett sammen, men også selvstendig. Jeg elsker stillheten og hviskingen ute i korridoren. Jeg liker å snike meg inn i en mørk 4-sengsstue og se 4 mer eller mindre snorkende ørepluggede pasienter som sover og har det godt, eller en og annen som løfter opp en hånd som en hilsen før han snur seg over på siden og sover videre.

Jeg ser absolutt sjarmen i å nesten skvette i taket når en pasient lydløst har sneket seg opp i grålysningen for å be om en kaffeskvett. Jeg liker roen som senker seg over avdelingen når seinvakta har gått hjem og jeg liker synet av trøtte morratryner i hvite kitler som kommer travle inn i avdelingen for å overta roret utpå morraskvisten. For ikke å snakke om å le så mye sammen med kollegaen sin at tårene triller og magemusklene er i ferd med å revne fordi man er omtrent akkurat like overtrøtte og ruset i en helt egen modus. Og hvor mange ganger har jeg ikke tenkt at neste natt må jeg ha med kamera for maken til solnedganger og soloppganger finnes det ikke makne til. Men nå er altså toget gått. Det blir ingen fotografering fra top floor, hverken av soloppganger eller solnedganger. Til det er sommernettene for lyse. Derimot blir det mange gode minner, som mest sansynlig blir mer og mer forherliget for hvert år som går. Glemt blir alle nettene da vi har følt oss fortvilte og underbemannet, har sprunget ræva av oss på timesvis og vært maktesløse og triste over å ikke imøtekomme pasientenes behov tilstrekkelig.

Men som alt annet, det er fordeler og ulemper. Jeg tror jeg skal avslutte dette kapittelet med at alt har sin tid. Det har vært fint og lærerikt, men jeg tror det holder nå. Jeg har dessuten lovet 6-åringen, og et løfte til en 6-åring er slett ikke noe man slipper unna med! ;)

Fantefølget

Familien er atter samlet etter at storesøster har returnert fra et utvekslingsår i utlandet. Sånn ser småsøstrenes versjon av Sirifamilien samlet ut. Fine, ikke sant?!