Akkurat sånn

som påska skal være!

Om å bli voksen...

Det er enkelte små ting som gir meg erkjennelsen av å ha gått inn i de voksnes rekker - for eksempel når jeg kommer hjem fra påskeferie og gleder meg irasjonelt over at krokusen blomstrer...

Frelsertfunn

Jeg er ikke den som raider bruktmarkedet i et kjør, men det hender jeg legger turen innom for eksempel Fretex og gjør et og annet funn. I høst fant jeg denne posthylla til 45 kroner, og har omsider gitt den noen strøk maling. Nå passer den faktisk alldeles perfekt inn i vårt 20-tallshus! (Sånn i all beskjedenhet...)

Kinolista mi

Består for tiden kun av en film som forhåpenligvis skal ses i løpet av nær framtid og det er "Yohan - barnevandrer". Riktignok har jeg litt problemer med en film som profilerer "skuespillere" som Alexander Rybak, Morten Harket, Aylar Lie og Carola... (Hva er det for en idé?)
Jeg liker filmer som kan gi en påminnelse om hvor heldig jeg er som lever i et rikt land i en tid da jeg slipper hardt arbeid fra tidlig morgen til sent på kveld, og det for luselønn, jeg slipper å sette barna mine i arbeid eller å bo i trekkfulle hus med lite mat, elendige hygieneforhold, lopper og lus og rotter og høy spebarnsdødelighet, klasseskille, kvinneundertrykkelse og you name it. Og hvis en slik film faktisk kan gi den oppvoksende generasjon den samme påminnelsen kan jeg gulpe i meg både Harket og Rybak og hva den ellers måtte by på av merkverdigheter.

Du kan lese mer om filmen her.

En uke til påske

Først skal arbeidshelga gjøres unna, deretter er det nedtelling til en deilig påskeferie da jeg og min kjære skal drikke kaffe i nyervervede påskegule kopper!

Så var det vinter igjen....

Og det etter å ha kjent den løfterike våren krible i kroppen og sett snøen smelte i gatene. Men det var der og ikke her... Jeg har vært på dametur med de to pikene (som de små ynder å kalle seg etter å ha blitt ivrige Knerten-tilhengere). Mor har prøvd å skli inn i det urbane Oslolivet, kaffelert på Smiths butikk med en god venninne, sjekket ut hva byens kulturliv har å tilby de aller yngste - som primært har kost seg gløgg ihjel med sine fine søskenbarn. Et fint lite avbrekk og en forsmak på våren, som så langt ser ut til å glimre med sitt fravær på min kant av verden...

Dagens kunnskap

I dag har jeg lært at det er noe som heter "husmorhappy" og "fasadeblogging" og at det kan være litt knotete å ha maskeringstape på smårutete vinduer. Jeg tror jeg ville gjort meg dårlig på fasadeblogging. Huset mitt er rett og slett lite seervennlig, vi som bor her har sjelden matchende klær, middagsmaten består stort sett av halvfabrikata og kakene mine har en lei tendens til ikke å heve seg til perfekt størrelse. Nå nærmer det seg riktignok tiden for hussalg, og til den tid bør huset være i en såpass anstendig forfatning at det faktisk kan framvises både på finn.no og for et levende publikum, og av den grunn gjør Siri seg nå om dagen erfaringer innenfor maskeringens kunst.

Her har jeg forresten forsøkt meg på type fasadebloggbilde, og var ganske så husmorhappy med resultatet den dagen.

Lørdagskveld

Vi har et hus som er pinlig ryddig, barn som er lånt bort for natten og et barnerom tilnærmet ferdigmalt. Og dessuten pysjbukse, ullsokker, en bok som så vidt er påbegynt, 4 Freia påskeegg, en kopp te og en haug med ro i sjela...

Very busy at the office

Det har vært dårlig med oppdateringer her inne i det siste. Man er rett og slett veldig opptatt med viktige gjøremål. Spørsmålet er om jeg skal skylde på et heftig jet set-liv, eller om jeg rett og slett skal tilstå at man leser kiosklitteratur og drikker råsa te om dagen. Som jeg tidligere har bekjennet har jeg lenge hatt lyst til å lese Frid Ingulstads romanserie "Sønnavind" og nå har jeg vært så heldig og fått tak i hele serien for en billig penge på Fretex. Problemet er at jeg overhodet ikke har noen ambisjon om at denne serien skal bli med på flyttelasset når vi etterhvert skal flytte på oss. Jeg har det derfor litt travelt med å pløye meg gjennom den før den tid. (Det tar dessuten litt ekstra tid når jeg gjerne skal lese litt andre bøker også innimellom...) Handlingen er hentet fra arbeidermiljøet ved Akerselva i 1905, samme år som min mormor ble født. Da passer det ekstra godt å drikke te fra et av hennes gamle serviser. :)

Tirsdags kveld

Frikveld, fullmåne og chai latte. Ja, og "Frustrerte fruer" på TV2. Perfekt.

Vi planlegger kjøkken

Vi skal snart flytte inn i nytt gammelt hus og skal gjøre noen små endringer på kjøkkenet. I dag har vi svarte benkeplater i granitt, hvilket passer meg perfekt. Det er slitesterkt, vedlikeholdsfritt og ikke minst - en kan sette fra seg varme gryter akkurat der det passer i øyeblikket. Problemet er at jeg ikke helt så for meg kombinasjonen gammelt kjøkken og benkeplate i granitt, helt til jeg kom over disse bildene på webstash.com. Det er ikke så helt ulikt vårt framtidige kjøkken og jeg synes det funker rett bra!

Frøken Askeladd

Til tross for at mine foreldre er ordensmennesker ut til fingerspissene og jeg mest trolig er adoptert har de faktisk et loft med gamle skatter, naturligvis sirlig sortert i plastkasser med lokk, som atpåtil er nummererte, men so be it... Det var her 6-åringen gravde fram denne gamle skatten, "Frøken Askeladd" av Ebba Haslund. Den tilhørte opprinnelig moren min og var min absolutte favoritt da jeg var rundt 9 år. Jeg tror jeg leste den noe sånt som 6 ganger etter hverandre. Da siste side var fullført begynte jeg forfra igjen. Inni boka står det skrevet "Til min venninne I. med ønske om god jul 1957. AK." Det er faktisk over 50 år siden! Sidene har begynt å gulne og papiret kjennes sprøtt ut, men innholdet har neppe endret seg på disse 50 årene.

Siri shallow

Det er søndag, man er ikledd slåbrok (herlig ord!), har turban på hodet og beina på bordet og Johnny Cash klimprer på en gitar i bakgrunnen. Vi har hatt en selskapelig helg- til og med en pynteanledning og siden jeg ikke er utstyrt med så mye som et ørlite fall i håret synes jeg krøller er noe av det fineste som finnes. Bare synd de er glimrer med sitt fravær sånn på en søndag formiddag... Uansett, sånn så de i hvertfall ut lørdags kveld:

En estetisk og kulinarisk nytelse

fortjener egentlig å bli avfotografert da jeg finner den type sjeldenheter i Siri-heimen blogworthy så det holder. Dessverre har mitt kamera en lei tendens til å være utladet ved slike anledninger, men jeg kan i det minste videreformidle oppskriftene som mor har funnet i et eller annet dameblad på en lengre busstur med storesøster for en tid siden.

Here goes:

Fylt paprika:

4 paprikaer
ca 5 dl sjampinjong
1 dl soltørkede tomater
1 ss smør
200 g kremost
frisk basilikum
2 ss revet parmesanost

Framgangsmåte: Del paprikaene i to, fjern frøene, legg dem i smurt ildfast form. Rens sopp og skjær tomater i strimler. Fres sopp og tomater i smør, rør inn kremost. Hakk basilikum og ha i. Fyll de halve paprikaene med blandingen, strø ost over. Stek i ovn ved ca 200 grader i ca 10 minutter.

Brytebrød

50 g gjær
50 g smør
5 dl melk
2 ss sukker
2 ts salt
ca 14 dl hvetemel

Fyll:
100 g smør
2 dl rucolasalat
150 g fetaost
2 hvitløkbåter, presset
gresskarfrø
solsikkefrø
flaksalt

Framgangsmåte: Løs opp gjæren i lunken blanding av melk og smør. Ha i sukker og salt og rør inn melet. Heves i ca 45 minutter.
Bland rucola, smør og hvitløk
Ta ut deigen på bakebordet og del den i to emner. Kjevle hver til et rektangel på ca 20x30 cm. Smør på fyllet og smuldre fetaosten over. Rull sammen hvert rektangel til en pølse. Skjær i ca 3 sm tykke skiver, legg dem tett i tett i en langpanne med snittflaten opp. Dekk over og sett til etterheving i 30 minutter. Pensle med egg og strø med solsikkefrø, gresskarkjerner og flaksalt. Stek i nedre halvdel av ovnen i ca 30 minutter.

Vi spiste dette sammen med salat og agurk. Nydelig og relativt lettvint og passer også bra som lunsjmat.
Underholdning kan for eksempel bestå av "Breakfast at Tiffanys", lånt på biblioteket av mann samme formiddag. Rare rare filmen...

I min nye stue

skal jeg ha:

* Et piano (litt musikalsk skolering kan umulig skade de håpefulle...)
* En vevstol (altså en stor sak man vever filleryer av mormors gamle mattfiller på)
* En trimsykkel (litt fysisk har vel ei heller skadet noen)
* En gammel skuvseng med masse pledd og puter hvor mor skal ha høytlesning for ungene
* Utgang til en deilig og lys vinterhage hvor man kan brenne stearinlys, se på utsikten, drikke rødvin og løse verdensproblemer
* Et ildsted hvor man kan se inn i flammene til de små timer
* En stor babykurv som i skrivende stund står og støver ned på loftet et sted, men som atter skal komme til heder og verdighet som oppbevaring til garn og alle mine mine hekleprosjekter
* Et passe stort gulv hvor man kan hoppe og danse i nattkjoler og bare bein før sengetid :)

Jeg må bare skryte litt

Av denne boka. Den er riktignok ikke ferdig utlest helt enda, men det er den første boka jeg har lest så langt i år som jeg virkelig har likt. Jeg har heldigvis enda en bok av samme forfatter liggende på vent når denne er utlest.

Harlan Coben: Ikke et ord
N.W. Damm & søn AS 2004

Min gammeltante

Jeg var så heldig å vokse opp med tre bestemødre i umiddelbar nærhet. I hvertfall to, den ene var egentlig gammeltanten min, men så god bestemor som noen. Hun oppfylte i alle fall alle kriterier. Hun bodde i nabohuset sammen med bestemoren min, lærte meg å strikke (i hvert fall ga hun meg selvtilliten ved at jeg i en alder av 4 trodde jeg kunne strikke, men når jeg i voksen alder ser på det lange og perfekte dukkeskjerfet som jeg "strikket" mens hun holdt hendene mine i den gamle amerikagyngestolen umulig kunne vært produsert av en 4-åring), hun hadde alltid god tid og foret meg med kokesjokolade og bananer, (hvilket begge deler var luksusartikler i min oppvekst), for ikke å snakke om dadler og fiken og brødskiver med sylte og pepper og edikk. Hun fortalte om tyskere og krigen og hunder hun hadde eid i fordums tid og for lengst avdøde familiemedlemmer som hun gjenga så godt at jeg trodde jeg hadde kjent dem selv. Hun hadde til alt overmål min oldefars gamle glassøye i en skuff som vi fikk lov til å se på ved spesielle anledninger. I et kott hadde hun to tykke fletter som hadde hengt nedover ryggen hennes fram til 1925. I tillegg hadde hun en anselig samling dukker som både kunne gå og synge og jeg vet ikke hva, og et loft fylt med gamle skatter og en kjempestor seng hvor vi fikk lov til å leke sjørøverskute på høymadrassen og et kjøkkenskap fylt med godteri.

Sist gang jeg besøkte foreldrene mine fikk jeg to perlekjeder etter henne, og antagelig var det det som var opphavet til at jeg noen dager senere drømte at vi igjen satt ved kjøkkenbordet hennes og pratet, slik som vi hadde gjort så mange ganger før og alt var identisk slik som det en gang var, med den gamle kaffekverna og kakeboksene og forklekjolen og whatnot. Vel og merke var jeg litt forundret over at det hadde gått så lenge siden sist jeg besøkte henne, men kjekt var det åkke som. Og det er ikke første gang jeg har drømt at jeg har truffet igjen mine avdøde bestemødre, og like hyggelig er det hver gang. Her er i hvertfall smykkene. :)

Hög på livet

Jepp, det blir man etter å ha tilbakelagt en liten maraton av arbeidstimer, som på tross av alt ikke har vært så aller verst. I hvertfall ikke så lenge en kan le til krampa tar en og tårene renner uhemmet. I min jobb er ikke munterhet nødvendigvis noen selvfølgelige, så en får ta det som kommer og være glad og lykkelig når det bobler over. Og det gjør det innimellom. Men uansett - ingenting er som noen fridager, selv om huset ser ut som et bomba horhus (som min far så pent formulerte det i barndomsheimen, hehe) Uansett, happy over å ha et hus som står støtt og rydder mer enn gjerne med U2 og "The sweetest thing" som soundtrack.

Fire fine ting på en mandag

Bikkjelurv, trekksele og spark. Og middagsmat på boks.

Kulda legger seg over landet

Og jeg nyter varmen fra vedovnen og venter på ferdigpizzaen som står i ovnen (jfr slum-Siri bekjenner) etter en frisk kveldstur med spark og bikkjelurv.
Ikke langt fra her jeg bor ligger en liten gatestubb som er en av mine favorittgater sommerstid. Her ligger gamle hvitmalte trehus med steintrapper, et par kvadrat med plen og et lite hvitt stakittgjerde rundt. Det gjør heller ikke noe at rosebuskene blomstrer og at sola alltid skinner når jeg spaserer gjennom gata og titter på kattene som kveiler seg i sola og som gjør gatebildet så estetisk at en skulle tro de var plassert der med hensikt, kun for å glede tilfeldig forbipasserende. Av en eller annen grunn går jeg der aldri om vinteren, kanskje fordi jeg ikke vil ødelegge bilde jeg har av den solfylte sommergata. Men i dag gjorde jeg altså et unntak. Og det skulle vise seg at den var minst like sjarmig på denne tiden av året. Den var bilfri og nedsnødd og med snøskavler høyere enn stakittgjerdene og lys i vinduene og til og med et og annet juletre var enda å se. Dessverre var ikke kameraet medbragt, men jeg får prøve å oppdatere dersom idyllen vedvarer og jeg får kameraet til å virke i kulden. Inne er det derimot ikke noe problem. ;)

Nyåret

Her er middagen inntatt, storesøster og papsen dratt på svømming og jeg sitter og smugtitter på verdens søsteste 3-åring som sitter og snakker med legoklossene mens hun bygger. Vi skal straks ut i den vakre vinterkvelden for å gå på årets første sangsamling, men foreløpig fyrer vi i ovnen og synes ikke hverdagen er så aller verst. Jeg har dessuten hatt fri i dag så jeg kunne starte dagen under dyna med Harry Hole-maratonen jeg har gitt meg i kast med. Jeg startet riktignok litt i feil ende med siste utgivelse, Panserhjerte som jeg leste i juleferien og er nå i ferd med å lese ut den første boka i serien. Det rare er at jeg aldri fikk helt sansen for Mr Hole, men det er kanskje noe annet som fenger som gjør at jeg vil pløye meg gjennom hele serien (Enten det eller så lider jeg rett og slett av en innmari til tvangnevrose...)

Noen bilder fra gårsdagen

2010!

Da har kongen sagt sitt, setteren har overkommet granatsjokket og det har til alt overmål sluttet å snø! Dagen har blitt brukt til en lang sparktur i deilig kaldt vintervær med masse blide nyttårsfjes på vår vei. Nå står en rødkinnet 3-åring på kjøkkenet og rører i kakaoen og roen senker seg i heimen etter mye jobb og selskapeligheter i romjula. Vi gleder oss til en deilig og avslappende helg med ikke alt for mange planer.

I rekken av fine julegaver

Gavekort på støvsuging og middagslaging fra storebror:

Lyckliga gatan

Med et fint lag nysnø en nesten bilfri ettermiddag er det nesten vakkert, bare synd huset mitt for øyeblikket er innpakket i plast og skrapet for maling, ellers kunne det sett rätt snygt ut...

Romjulsdrøm

Av og til føler jeg at jeg kan kunsten så til de grader. Kunsten å kose seg that is. Etter fire nattevakter er det få ting som kan måle seg med et deilig varmt bad ispedd spennende flasker med nytelse tilsendt fra eldstejenta i det store utland. Kvelden skal tilbringes med en flaske vin, mye latter og gode venner.

Rolig førjulsettermiddag

Jeg hadde så mange planer for denne helga, så mye som skulle gjøres og så mye som skulle vaskes og shines og være på stell, men det ble ikke helt sånn. I stedet fikk vi lassevis av nysnø, lørdag ble vi invitert på julegrøt og i dag var vi til alt overmål på årets første skitur. Det var bikkjekaldt og bakglatt og jeg kom på at jeg slett ikke er en stor skientusiast og innså at tiden var inne å komme ut med denne erkjennelsen til min 6 år gamle datter. (Hvor lenge kan man vel leve med en sådan hemmelighet?) Vel vitende om at en med en slik tilståelse kunne risikere at avkommet ville komme til samme erkjennelse, men nei da. "Jeg syns det er artig jeg, mamma! Og dessuten er det fint at du ikke synes det er så artig, for når en gjør ting en ikke liker så godt er det ekstra artig å gjøre noe en liker etterpå!" Jepp, det er det. Etter hjemkomsten har vi rullet marsipankuler og levert ungene på helgas andre juleverksted. Og mor? Hun tilbringer ettermiddagen i varmen fra vedovnen og tenker at min lille datter er et klokt lite vesen og at jeg nok nyter denne ettermiddagsstunden litt ekstra etter en iskald skitur i vinterland.

Jeg vet ikke om jeg kan tillate meg å kalle meg en god eller dårlig mor i dag

men pepperkaker og blåbærsaft til middag, intatt foran tv´n med julefilm og levende lys gjorde i hvertfall sitt for at stemningen i huset en fredag ettermiddag etter en hektisk arbeidsuke ble betraktelig lettere. Her lukter det kongerøkelse, pepperkaker og søte drømmer lang vei. *nyyyte*

En regnfull Luciadag

Og ikke helt heldig med julebaksten...

Facebook

Jeg har hatt og har på sett og vis enda et litt ambivalent forhold til dette fenomenet, og har hatt noen runder med hellig overbevisning om at konspirasjonsteoretikerene har rett og at CIA mest sansynlig står bak et heidundrandes og meget velregissert overvåkningskampanje. Som barn av generasjonen som i sin tid krevde å få se mappa si er jeg nok også en smule arvelig belastet. Jeg syns altså ikke at alle trenger å ha kjennskap til mine eksisterende og forhenværende bekjentskaper. Uansett - prinsippfaste mennesker er i mine øyne lite sjarmerende, og jeg lar meg også fascinere av at enkelte har vennelister med 500 fjes med tilhørende navn, selv tror jeg rett og slett ikke at jeg kjenner 500 mennesker. Jeg tror ikke en gang at jeg kjenner halvparten. I hvertfall ikke av typen "registrert på facebook". Etter å ha luftet denne påstanden rundt om har jeg fått tilbakemelding om at dersom jeg hadde addet alle jeg har vært i befatning med gjennom skole, jobb, etc ville jeg komme opp i minst samme antall. Vel, jeg kan herved slå fast, etter intensiv adding av tidligere klassekamerater og andre i samme kategori (i hvertfall de jeg husket) - jeg kjenner fortsatt under 200 og der tror jeg jeg gir meg. ;)

En bokanbefaling

En liten bokanbefaling holder vel for denne søte boken på 92 sider. Kristopher Skau skriver (for meg) overraskende godt om et fascinerende og litt trist tema. "På vegne av venner", Forlaget oktober, 2009.

Bilde: oktober.no

Vinter

Kan man flytte fra dette?

Jeg bodde en gang i et hus hvor jeg ut fra vinduet kunne se rett inn i en husvegg. Ja, faktisk rett inn vinduene i denne husveggen og jeg må si at jeg i dag er litt overrasket over det faktum at jeg den gang fant det ganske koselig. Jeg kjente til gjenboerens vaner og uvaner og sånn cirka hva han likte å ha på brødskiva. Jeg visste at han hadde en rød tarzantruse som jeg ikke syntes han skulle bevege seg offentlig i og jeg visste når han stod opp om morran. I dag derimot, syns jeg luft og lys og utsikt og privatliv gjør seg fra stuevinduet. Sånn som dette...

En liten påminner i disse fråtsetider

Jeg sitter av og til med en følelse av at julen for mange i stor grad omhandler pengeforbruk og shopping og pynt og stash og handlegalskap og kjenner at det gjør meg trist og oppgitt. Jeg vil oppfordre til måtehold. Selv mottar jeg ikke reklame, jeg forholder meg i minst mulig grad til fristelsene. Det hjelper. Dessuten gir det meg mer tid til andre ting som verken bidrar til CO2-utslipp eller overforbruk, i den grad vi kan foreta oss noe uten at det bidrar til overforbruk... Vi kan i hvertfall begrense det. Misforstå meg ikke, jeg er slett ingen martyr, men jeg prøver å være bevisst på hva jeg foretar meg uten at jeg anser det som noe offer.

Jeg ville legge ut denne videoen for å minne meg selv på hvor heldig jeg er som har vunnet førstepremie i livets lotto og kan sikre barna mine en trygg oppvekst, skolegang, helsehjelp, tak over hodet og godteri på lørdagskvelden.
Jeg får dessverre ikke til å legge ut video på bloggen min, men håper linken virker. Gjør oppmerksom på sterke scener.