torsdag 30. september 2010

Første dag i nyvunnen frihet...

kunne fint tilbringes ute i frisk høstluft med kaffe på termos og min mors vidunderlige krydderkake...





mandag 13. september 2010

Å eldes med ynde

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om Botox og aldring og rynker og om å tåle tidens tann, men først må jeg skrive litt om andre ting alderdommen kan føre med seg, utover det som faktisk synes utenpå.

Jeg jobber altså for tiden på sykehjem og møter mange flotte eldre mennesker, mye av minnene er utslettet og i de fleste tilfellene evnen til å føre adekvate samtaler, men evnen til å uttrykke glede, tilfredshet og takknemlighet er hos mange fortsatt på plass og bidrar til å gjøre dagen meningsfull også for meg som går hjem etter endt arbeidsdag. Visst soves det mye i fellesarealene, men i våkne øyeblikk er det noen som gratulerer meg, uten at jeg egentlig vet hvorfor og kan fortelle at de tenkte på meg da de stod opp i dag morgest. Visst har de forvekslet meg med en annen, en som ganske sikkert heller ikke har verken har bursdag eller på annen måte gjort seg fortjent til gratulasjoner akkurat på denne dagen, men gleden over at de får delt dette med den de tror er den rette og på det de tror er den rette dagen er nok til å være et lyspunkt for den gratulerende. Det å høre beboere føre en mer eller mindre goddag-mann-økseskaft-samtale med hverandre, men samtidig tydelig glede seg over hverandres selskap kan til tider også være nokså rørende. Men tilbake til den mer overfladiske delen - det slår meg av og til hvordan vi, min generasjon som får Botoxen snikende inn på livet og hvor plastiske inngrep i større og større grad blir normalisert kommer til å sitte på sykehjemmet, glattstrøkne i ansiktet og klamrer seg til en skjønnhet som en gang var. Og håpet er selvsagt at jeg aldri skal bli trekt med i den bølgen som skyller over oss, jeg håper at jeg aldri under noen omstendighet får behov for å sprøyte ansiktet fullt av gift for å unngå rynker og alderdommenstegn. Alderen innhenter oss alle før eller siden, man kan velge å bekjempe den, eller man kan velge å blomstre med den. Liv Ullmann er et eksempel på et menneske som har hatt alle muligheter til å hive seg på alderdomskrigen, men som i stedet har valgt å blomstre med den. Her er et eksempel på en 70-åring som har levd et rikt liv og som enda har et levende ansikt i behold:

Bildet er lånt fra TV2.no

torsdag 9. september 2010

Når vingene vokser ut

Da tenker jeg ikke på englevinger, men den sorten man flakser med og om man er heldig kanskje man letter også! Uansett - jeg kjenner de er i ferd med å vokse ut igjen og det etter å ha vært noe amputert en periode. Kort fortalt - taterblodet suser i årene og lausarbeideren i meg har en solid forankring langt inn i hjerterota. Den får meg til å føle meg fri og glad og løslatt fra proletareatets lenker og lar meg leve i en illusjon om at jeg er fri og uavhengig og selvstendig og alt annet som kan linkes til det som er godt og fint og lystbetont. Med andre ord - jeg kan ha fri på julaften, jeg kan tilbringe ettermiddagene i heimen med ungene mine, jeg kan ta ei langhelg når jeg måtte føle for det og jeg kan se "Nytt på Nytt" og drikke rødvin så det skvulper med min kjære hver fredags kveld. Og kniper det på kan jeg alltids ta ei ekstravakt. Og igjen kjenner jeg at jeg har valgt rett i livet, jeg har valgt en utdanning som gir meg mulighet til å leve akkurat det livet jeg ønsker å leve og samtidig gir meg mulighet til å utvikle meg som menneske og som lar meg møte en hel masse fine mennesker og atpåtil få penger for det. For et privelegium! Også så høy jeg er på livet just nu!