Desperate housewife

Jeg har husmorambisjoner i dag. (Som om ikke gårsdagens lussekatter var nok...! ) Jeg går på den første av 3 nattevakter i dag og når jeg går av på fredag skal vi ha nissefest/bursdag for eldstemor. Jaja, den dagen blir jo uansett borte, så kanskje jeg står opp fra de døde på lørdag en eller annen gang. Uansett - i min åndsfraværelse i løpet av de neste døgnene var planen å få gjort unna mest mulig før fredagens store happening i dag. Og hva gjør jeg? Joh, som den effektive husmoren jeg er - spiser lussekatter, drikker kokt vann og oppdaterer bloggen. ;)

Siste dag i november

Da er julekalenderen hengt opp og pepperkakehuset pyntet og plassert i påvente av selskap av små innpakkete kalendernisser (eventuelt pingviner)... Mor nyter et glass rødvin og er fornøyd med dagens dont.

Noen bilder fra Terracina

1. søndag i advent...

Jeg har en tendens til å komme på ting litt sent, men jeg kom omsider på at det faktisk var 1.søndag i advent i dag, og nå er første lys i adventsstaken tent, stjernene hengt opp i vinduene og (ja jeg er litt stolt:) Halvparten av julegavene innkjøpt!

Blogginnlegg 251

Ja, ikke visste jeg at jeg, det vil si at bloggen min har hatt et aldri så lite jubileum, men nå har det altså passert så jeg får heller utstøte en liten fanfare over 251 innlegg, og noen få trofaste lesere, og en og annen som ramler innom i det de søker på "nisseverksted" eller "gammeltante" eller "nytt kjøkken". Her går livet sin vante gang, svigerforeldrene mine er på besøk langveis fra og fyller huset med besteforeldrero, fyr i ovnen og ordnede forhold. Det rusler mot jul, kuldegradene er mange, gravemaskinen jobber iherdig med påbygget vårt, nattevaktene er lange og innbringende, til tider krampaktig festlige og vi gleder oss til kjærestemannen har unnagjort (og bestått) eksamen. Og jammen var det ikke ganske nøyaktig en måned igjen til juleaften!

"Den magiske julaften"

Da jeg vokste opp på 80-tallet var jeg så heldig å ha jevnaldrende kusiner som bodde i en drabantby et lite stykke unna. Noe av det mest magiske jeg husker fra besøkene der var at man kunne sykle hvor som helst, fordi området var stengt for biler. I tillegg var det flatt, flatt, flatt, i motsetning til det bakkete landskapet i mitt nærmiljø. Dessuten hadde jeg en tante som var innehaver av noe så fantastisk og nymotens som en moviebox! Det innebar at vi på overnattingsbesøk kunne gå til den lokale videosjappa og leie filmer og kjøpe snop med rare navn. Filmene ble sett både på kvelden og neste morgen før vi måtte levere den tilbake. Filmopplevelsene jeg hadde som barn kan av en eller annen grunn ikke måle seg med noe jeg har sett i voksen alder. Det handler vel mest om at man med tiden blir blasert, og ikke fullt så mye om kvaliteten på barnefilmer fra 80-tallet vil jeg tro..

Uansett: I går var jeg på bytur og kommer over en "billigkurv" med diverse dvd-filmer og kom over det jeg trodde var en klassisk klisjéfylt amerikansk Disney-julefilm fra min egen barndom på 80-tallet, hvilket passet bra i denne tidlige førjulstida. Ungene ble hentet tidlig i barnehage og skole og et lass med mandariner var innkjøpt for anledningen. Til alt overmål greide mor å tenne opp i den antikke vedovnen vår uten problemer og alt lå til rette for en koselig ettermiddag. Her følger forøvrig filmbeskrivelsen:

Den prisbelønte skuespilleren Mary Steenburgen spiller rollen som Ginny Grainger, en mor som gjenoppdager gleden ved julen takket være den urokkelige troen til sin seks år gamle datter Abby og Gideon, hennes beskyttende engel. Ginnys vidunderlige opplevelse er en varm historie i god tradisjon med tidligere Disney-favoritter. DEN MAGISKE JULEAFTEN oppfyller alle dine mest verdifulle Disney-illusjoner - del dem med de du er glad i!"

SÅH: Handlingen var som følger: To barn med slitne overarbeidede foreldre som ikke har anledning til å ta av økonomisk i jula, far går i banken for å ta opp lån, blir skutt og drept av en bankraner, hvorpå raneren stjeler bilen ungene sitter i og kjører seg selv og passasjerene av en bru og rett i elva... Jau da. Skal si stemninga sto i taket...



Ja, også har jeg selvsagt ikke avslørt ALT, bare sånn i tilfelle du fikk lyst til å se den selv...

Terracina

"Om vi var ambivalente til Terracina før, er vi som barndomsvenner som aldri mistet kontakten nå..."

Etter en uke under Italias sol er vi nå tilbake til snøjungelen og 11 minusgrader om morgenen. Riktignok er morgenene klare, lufta tørr og himmelen stjerneklar, men på mystisk vis foretrekker jeg å tusle i brosteinsbelagte gater blant gamle ruiner for å kjøpe varme frokostcroissanter ikledd sandaler og med en glad fireåring hoppende ved siden av meg. Heldigvis vet jeg at jeg etter en uke med croissanter og kruttsterk kaffe fra dukkekopper er i grunnen kvota fylt opp. Å komme hjem til en ivrig 6-åring som er blitt enda litt flinkere til å lese siden sist og som er proppfull av opplevelser på hjemmebane - en dag med bestemor og bestefar, høstmesse med en liten kusine, barnedåp og overnattingsbesøk av en gammel tante veier opp for behovet for varmere strøk. Kveldene har vært spekket av rødvin og venninneprat på balkongen med musikken fra naborestauranten som lydspor og den gamle singletbekledde naboen som tilskuer. Utsikten forøvrig var upåklagelig. Vi fikk dessuten sett både Coluseum, St.Peterskirken og Pompei, vi har vandret på Terracinas lange sandstrand, bygd slott og badet, shoppet på markeder og kjøpt plastikkdingser til barna på små glorete automater. Avrundingsvis satt vi med sovende barn i baksetet og med hjertet i halsen på stø kurs inn mot Roma sentrum og ikke mot flyplassen som planen var. Men hjem kom vi!

Halloween

Jeg var selvsagt en av dem som i startgropen syntes Halloween var noe av det mest fjollete, patetiske og ikke minst tragiskamerikanske som var å oppdrive. Vel, 10-15 år senere innser jeg at jeg har resignert noe til de grader, og nå gliser disse mot meg i stua:



Nille tjener i hvertfall godt på Halloween...

Og her finner du bilder fra fjorårets feiring

I grunnen helt greit...

at vinteren kom tidlig, slik at jeg fikk anledning til å reise fra snø og islagte gater når jeg først skulle sette kursen sørover. Eneste drawbacket er at værmeldingen for vår destinasjon på ankomstdagen ser slik ut:

Kino

Jeg er veldig glad i kino. Av en eller annen grunn er jeg bortimot ute av stand til å følge med på en film på tv eller dvd fra begynnelse til slutt, til det har vi altfor mange andre spennende elementer ellers i huset som er velegnet til distraksjon. Internett for å nevne noe, eller en mann å skravle med. Og dessuten kan det jo hende man må hente seg et glass med vann, eller kanskje man blir sulten, eller kanskje til og med må en liten tur på do. Dessuten er jo skjermen så liten. Sistnevnte kan muligens bli brukt i mot meg, all den tid jeg er veldig fornøyd med å ikke ha en 40" tv i hus, men uansett; for at jeg skal evne å følge med en hel film uten at det krever altfor mye konsentrasjon er kino helt optimalt. Det er mørkt og magisk, skjermen tar deg enten du vil eller ei og det er dessuten veldig kronglete å komme seg på do. I hvertfall uten å gjøre seg en smule upopulær. Nå er jo kino en nokså dyr affære og krever litt mer planlegging enn å skru på skjermen hjemme i stua, men jeg synes det er så verdt det. Nå gleder jeg meg til å se "Knerten gifter seg".

Nattevaktens privilegium

07:45 en onsdags morgen: Traskende gjennom glitrende skaresnø mens travle 8-16-mennesker haster avgårde i bilene sine mens jeg i ro og mak kan nyte synet av solen som maler himmelen full av farge i det den er på vei opp. Jeg skal hjem og ikle meg tykke sokker og øreplugger for så å legge meg godt til rette under dyna og la dagen passere i drømmeland.

Siri fortsetter å prøvekjøre jula...

Denne gangen med årets julekalender, som jeg synes ble rent sjarmig. (Fordelen med å ikke være perfeksjonist er nemlig at man ser sjarmen i det meste, hvilket passer meg bra.) I år har jeg pakket inn 24 pakker, hvilket betyr at småjentene må dele og åpne sammen hver dag. Og det gledelige er at til tross for at kalenderen er hjemmelaget består den ikke av godteri og plastikkræl, men av julepynten som sikkert også kan defineres som ræl, men som vi tar fram hvert år og som pryder sjenken som små beboere i pepperkakehuset. Vi kjører ovehodet ikke stil, og her lever nisser og engler og pingviner med spark i skjønn forening. I tillegg til pepperkakehusbefolkning har jeg også pakket inn et par julefilmer vi hadde fra før og som vi skal kose oss med i førjulstiden. Ja, også kongerøkelse da, hvilket er uunnværlig for Siris julestemning...

Kalenderen skal vel og merke ikke henge oppe fram til desember, og overse gjerne maskeringstapen i trappa, ting tar tid...

Noe av det fine med å ikke løpe gjennom livet

er at man får oppleve årets første snøfall...


med henne:

Jubelbrus

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om hvor hvor inderlig syk og søvnløs jeg blir hver gang jeg er forkjølet og at det er typisk meg å bli syk når jeg endelig har fri, og hvordan det antageligvis er et symptom på at jeg har blitt voksen og samvittighetsfull og at det atpåtil er tidenes pissvær og at det til helga er meldt temperaturer på pluss/minus null og at kjærestemannen har tidenes travleste uke og so on. *syt&klag* Nevnte jeg forresten at minstemor skulle følges i bursdagsselskap og etterpå hentes og at storesøster skulle hentes hos klassevenninne (selvfølgelig) i motsatt retning i samme rennet. Og at jeg ikke kjører bil. Og at det er pissvær. (Men det skrev jeg visst....)

Men så altså, hanglet jeg meg inn i butikken i dag, full av medynk og tanker om at jeg måtte rømme landet og hva møter meg? Og ja, jeg vet at mange ikke deler min glede over juleartikler i butikkene 2 måneder før høytiden begynner, men så barnslig er jeg altså, at synet av Dahls julebrus i hyllene er nok til å redde dagen. Jeg holdt meg dog hard når det kom til pepperkakene.

Så, når minstemor var fulgt i selskap, som viste seg å være kun en liten skogtur unna (noterer meg at jeg skal bli mer kjent i nærmiljøet her...) og kommet hjem ringer moren til storesøsters venninne med beskjed om at de kunne kjøre storesøster hjem når det passet. Så i stedet for å bade i selvmedlidenhet var det tid for å tenne lys og sprette årets første julebrus...

Høstens planer

Ja, jeg vet - høsten er godt i gang for de aller fleste, og det for en god stund siden også. For meg har tiden forsvunnet litt i flytting, ny jobb, oppsigelse av ny jobb, omstillinger og tankekverning, men nå registrerer jeg at trærne er i ferd med å bli bladløse, temperaturen har sunket og mørket kommer snikende sånn rett etter middagstid. I dag satt jeg meg til alt overmål ned og skrev liste over julegaver som i år skal kjøpes inn over tid, sånn at jeg denne julen skal slippe å stå med overtrekt VISA-kort og gremmes i butikken på juleaften. (Nå fikk jeg vel og merke til å skrape sammen nok cash til å betale, men allikevel ikke en episode jeg har stort behov for å kjøre i reprise...) Jeg bruker å skryte høyt og uhemmet over at vi kjøper SÅ få julegaver, men 25 navn står på julegavelisten min i år, og egentlig kjenner jeg at jeg er både glad og takknemlig over å ha så mange mennesker på lista etter faktisk å ha skjært inn til beinet...

Så var det gjørelista mi da, jeg er jo en kronisk listeperson, så dette er en god anledning til å få utløp det...

1. Gå på kafé med storesøster (Dvs min storesøster...)
2. Gå på biblioteket og låne "Ronja Røverdatter", med påfølgende høytlesning
3. Dra på helgetur til vår fraflyttede "gamleby"
4. Bli frisk av forkjølelsen som for øyeblikket plager meg
5. Ta med ungene på badeland (avhenger litt av #4)
6. Male ferdig gangen min
7. Spise middag med mine lokale venninner på den lokale puben
8. Ta nattevakter (jepp, jeg er helt upålitelig, se bare her...)
9. Kjøpe julegaver
10. Lese ut "Señor Peregrino"
11. Ja, og himmel og hav - jeg skal jo til Italia!!
12. Og når jeg kommer hjem skal jeg feire noe så romantisk som "tre-bryllupsdag"... ;)

Det er en mening med alt...

I hvertfall fant jeg mye mening i at jeg to dager etter å sagt opp jobben min får tilbud om å tilbringe en uke gratis i Italia, så om ikke så altfor lenge reiser jeg og en venninne med hver vår yngstemann (/dame) hit:

Gangen min

Jeg har skrevet det før - fasadeblogging er ikke min sterkeste side, men jeg synes vi har det hyggelig og lar det stå til. For et drøyt år siden begynte jeg å male gangen der jeg bodde før. Det var et prosjekt som ble ferdigstilt en gang i mars. Maskeringstapen forsvant vel ikke før etter huset var solgt og papirene underskrevet. Som du skjønner - jeg rir under ingen omstendigheter den dagen jeg saler. Derimot er jeg en jævel på å begynne på nye prosjekter, og nytt hus = ny gang og enda flere liter med maling. Men fint! Ja, i hvertfall er vi søye fornøyde selv etterhvert som resultatet begynner å ta form. Jeg hadde i utgangspunktet sett for meg en snerten og lettstelt gang med skoene godt skjult i et nytt skoskap fra IKEA og færrest mulig støvsamlere. Men nå ble altså veien til mens vi gikk, og jeg synes vi har fått et mye mer personlig resultat, så får bare skoene stå framme til spott og spe.

Vi har til alt overmål ikke tatt en eneste tur til IKEA (det er forresten blank løgn, for taklampen ble innkjøpt i helvetes forgård, men so be it). Den gamle slagbenken skulle i grunnen bare stå der midlertidig da den tok aaalt for stor plass. Men se, den ble stående så lenge at vi til slutt vendte oss til å ha den der, så der blir den stående.

Skohyllene er gamle ølkasser fra den gang bryggeriene kvittet seg med gamle sjarmerende trekasser og i stedet gikk over til hardplast. De har fulgt meg hele livet og har vært brukandes til mangt, men er nå tilbake i sin opprinnelige rolle som jeg husker de fra min barndom - nemlig som skohyller. Speilet er bragt inn i ekteskapet av min noe bedre halvdel, men har fått seg et strøk svart maling, posthyllen har sin historie beskrevet her og den lille hvite hylla er spikret på sløyden av min svoger i sin tid (tro hvordan den havnet her??) Klesskapet tenkte vi å selge da vi flyttet, men fant ut at det gjorde like god nytte i gangen her som på soverommet i "gammelhuset". Og til slutt orkidéen som vi fikk i innflyttingsgave av to trivelige skravledamer og som spriter opp tilværelsen når jeg tumler meg ut i halvørska på morgenen.

Mørkt

Nattevakt én av tre er unnagjort og det er straks på tide å komme seg ut av huset for å ta fatt på nr 2. Fram til da kan jeg drikke brennhet kaffe og myse på utelyktene som skinner der ute i høstmørket...

Søndag kveld

Ungene er på høstferie og jeg går fullpakket arbeidsuke i møte. I påvente av alvoret som kommer nytes kvelden med leiefilmer og et stort ullpledd...

Fru Pigalopp

I dag har vi kommet til dag to av oktober måned og vi har funnet det for godt å begynne forberedelsene til vinterens ankomst. Først og fremst ved å rydde hagen for alle sommerlige remedier, hvilket betyr at hengekøye, hammock og annet utemøblement nå er demontert og utenfor synsfeltet. Jeg har også ryddet verandaen som mildt sagt har sett ut som en offentlig søppelfylling siden vi flyttet inn for to måneder siden... Den er i dette øyeblikk så ren og ryddig at det er nesten pinlig (enn så lenge...) Vel, så var det dette med vinterens ankomst - ikke vet jeg, men jeg tror det var tilfeldig - da minstemor ville ha "Fru Pigalopp og juleposten" som avrunding på kvelden...

Speilblankt vann...

Og her er jeg, hei hei!

Første dag i nyvunnen frihet...

kunne fint tilbringes ute i frisk høstluft med kaffe på termos og min mors vidunderlige krydderkake...

Å eldes med ynde

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om Botox og aldring og rynker og om å tåle tidens tann, men først må jeg skrive litt om andre ting alderdommen kan føre med seg, utover det som faktisk synes utenpå.

Jeg jobber altså for tiden på sykehjem og møter mange flotte eldre mennesker, mye av minnene er utslettet og i de fleste tilfellene evnen til å føre adekvate samtaler, men evnen til å uttrykke glede, tilfredshet og takknemlighet er hos mange fortsatt på plass og bidrar til å gjøre dagen meningsfull også for meg som går hjem etter endt arbeidsdag. Visst soves det mye i fellesarealene, men i våkne øyeblikk er det noen som gratulerer meg, uten at jeg egentlig vet hvorfor og kan fortelle at de tenkte på meg da de stod opp i dag morgest. Visst har de forvekslet meg med en annen, en som ganske sikkert heller ikke har verken har bursdag eller på annen måte gjort seg fortjent til gratulasjoner akkurat på denne dagen, men gleden over at de får delt dette med den de tror er den rette og på det de tror er den rette dagen er nok til å være et lyspunkt for den gratulerende. Det å høre beboere føre en mer eller mindre goddag-mann-økseskaft-samtale med hverandre, men samtidig tydelig glede seg over hverandres selskap kan til tider også være nokså rørende. Men tilbake til den mer overfladiske delen - det slår meg av og til hvordan vi, min generasjon som får Botoxen snikende inn på livet og hvor plastiske inngrep i større og større grad blir normalisert kommer til å sitte på sykehjemmet, glattstrøkne i ansiktet og klamrer seg til en skjønnhet som en gang var. Og håpet er selvsagt at jeg aldri skal bli trekt med i den bølgen som skyller over oss, jeg håper at jeg aldri under noen omstendighet får behov for å sprøyte ansiktet fullt av gift for å unngå rynker og alderdommenstegn. Alderen innhenter oss alle før eller siden, man kan velge å bekjempe den, eller man kan velge å blomstre med den. Liv Ullmann er et eksempel på et menneske som har hatt alle muligheter til å hive seg på alderdomskrigen, men som i stedet har valgt å blomstre med den. Her er et eksempel på en 70-åring som har levd et rikt liv og som enda har et levende ansikt i behold:

Bildet er lånt fra TV2.no

Når vingene vokser ut

Da tenker jeg ikke på englevinger, men den sorten man flakser med og om man er heldig kanskje man letter også! Uansett - jeg kjenner de er i ferd med å vokse ut igjen og det etter å ha vært noe amputert en periode. Kort fortalt - taterblodet suser i årene og lausarbeideren i meg har en solid forankring langt inn i hjerterota. Den får meg til å føle meg fri og glad og løslatt fra proletareatets lenker og lar meg leve i en illusjon om at jeg er fri og uavhengig og selvstendig og alt annet som kan linkes til det som er godt og fint og lystbetont. Med andre ord - jeg kan ha fri på julaften, jeg kan tilbringe ettermiddagene i heimen med ungene mine, jeg kan ta ei langhelg når jeg måtte føle for det og jeg kan se "Nytt på Nytt" og drikke rødvin så det skvulper med min kjære hver fredags kveld. Og kniper det på kan jeg alltids ta ei ekstravakt. Og igjen kjenner jeg at jeg har valgt rett i livet, jeg har valgt en utdanning som gir meg mulighet til å leve akkurat det livet jeg ønsker å leve og samtidig gir meg mulighet til å utvikle meg som menneske og som lar meg møte en hel masse fine mennesker og atpåtil få penger for det. For et privelegium! Også så høy jeg er på livet just nu!

Turnusarbeid

02:00- Våkentilstand
07:00 - Informerer kjæresten om at fruen trenger mer søvn, sovner igjen
08:15 - Våken, mann og skolejente dratt. Lillesøster ser tegnefilm på tv
08: 30 - Mor i dusjen, påfølgende stell av mor og barn, matpakkemekking, frokost, KAFFE
09:30 - Barn følges i barnehage, deretter sykkeltur med bikkjelurv
10:30 - Sykle til butikken, innse at lommebok er gjenglemt, sykle hjem, sykle tilbake til butikken, HANDLE
11:00 - Pakke ut matvarer, brette klær, sette på ny vask, stryke klær, legge på plass klær, tømme søppel, rydde hus
12:30 - Lage middag slik at barnevakten kan varme i microen når hun kommer, dekke bord og spiser selv, tømme oppvaskmaskin
13:30 - Hente storesøster på skolen, hente lillesøster i barnehage, ta i mot barnevakt på bussen, følge barn og barnevakt hjem
14:30 - Sykle til senvakt.
18:30 - Mann forhåpentligvis hjemme fra forelesning, kjører hjem barnevakta, legger barn
22:30 - Mor forhåpentligvis hjemme og rett i seng for å komme seg på tidligvakt til 07:30.

Det fine med senvakter er at en i hvertfall har formiddagene fri...

Tigerstaden i sikte

Jeg og skolejenta planlegger eventyr! Det vil si, skolejenta skal på eventyr på egen hånd og besøke sin energiske gammeltante og hennes tålmodige ektemann som begge to verdsettes høyt av både oss og barna. Og heldigvis ser det ut til å være gjensidig. Tøttemor skal få trygt følge med mor på toget, som etter å ha droppet av eldstebarnet toger videre til hovedstaden for å besøke en fin venninne og på returen gjør vi det på samme vis. Skulle gjerne vært i Oslo også 7. september for å få med meg denne slippfesten, men den får dessverre passere uten min tilstedeværelse...

"Ikke la livet hindre deg i å leve..."

Det var visdomsordene jeg lærte av kveldens latterboksunderholdning på NRK 1. Og jeg kjenner at jeg føler meg noe truffet. I hvertfall nå om dagen. Vi styrer fælt for å få livet slik som vi vil ha det på sikt, mens livet faktisk er her her og nå. Vi har lagt bak oss en uke med skolestart for både storesøster og senioren, sistnevnte skal forøvrig jobbe fulltid ved siden av og mor har begynt i full jobb i turnus. Spennende tider, men også en smule krevende - i hvertfall for oss voksne. Uansett - nå er det lørdagskveld og frihelg, barn er lagt, stearinlysene tent og jeg drikker te og spiser gullruter. (Ikke gulrøtter nei!) Jeg synes faktisk ikke vi har det så aller verst!

En ny æra

Tenk - nå har jeg blitt mor til en skolejente! Hovedpersonen hadde det storveis, mamma kom seg gjennom dagen uten å felle en tåre, og vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag.

Så mye rart kan hende når man bor i en tunnel...

Eller når man jobber midt i skogen. Jeg avsluttet sommerens siste nattevakt med å betrakte en elku og to kalver komme spaserende over gårdsplassen i gryningen. Heldigvis sto vi trygt bak vindusglasset, mens vi krysset fingrene for at faunaen hadde trukket seg rolig tilbake til dagvaktene kom vandrende ut fra bilene sine i halvørska... Heldigvis så det ut til at mor elg og to små hadde funnet veien hjem til den tid.

Eksempel på elg:
Bildet er lånt fra Dagbladet.no

Når alt e bra å ikke te å tru...

Som jeg på et vis hadde forventet kom august med sensommersola og varme nattevakter. Vi lever i en honeymoontilværelse og er høye på det nye livet, mye er enda ikke er på plass, en del stressfaktorer består, men alt i alt veies det nå om dagen opp av varme sensommerdager, et assortert utvalg bær fra hagen og nye bekjentskaper...