mandag 28. juni 2010

Pros and cons - nattevaktsarbeid

Jeg går mot den siste sommeren med nattevaktsarbeid for min del. Det vil si - jeg har heftig nedtelling og tror og mener i mitt ambivalente sinn at mitt liv som nattevakt snart er en avsluttet fase i livet mitt. For meg, i likhet med de fleste andre er nattabeid neppe særlig helsefremmende på sikt og ikke så familievennlig som jeg har forsøkt å innbille meg selv og mine omgivelser heller. Tvert i mot, jeg lever i en nattevaktsrus som vedvarer i lange tider etter at jeg har tredd av, jeg blir snapish, egosentrisk, søvnig og utålmodig. Det krever dessuten noe så naturstridig som en familie som lever i stillhet tredjehver helg i frykt for å vekke nattevaktsbinna i sin dvale.

Men det har sine helt klare fordeler også. Jeg elsker måten man jobber tett sammen, men også selvstendig. Jeg elsker stillheten og hviskingen ute i korridoren. Jeg liker å snike meg inn i en mørk 4-sengsstue og se 4 mer eller mindre snorkende ørepluggede pasienter som sover og har det godt, eller en og annen som løfter opp en hånd som en hilsen før han snur seg over på siden og sover videre.

Jeg ser absolutt sjarmen i å nesten skvette i taket når en pasient lydløst har sneket seg opp i grålysningen for å be om en kaffeskvett. Jeg liker roen som senker seg over avdelingen når seinvakta har gått hjem og jeg liker synet av trøtte morratryner i hvite kitler som kommer travle inn i avdelingen for å overta roret utpå morraskvisten. For ikke å snakke om å le så mye sammen med kollegaen sin at tårene triller og magemusklene er i ferd med å revne fordi man er omtrent akkurat like overtrøtte og ruset i en helt egen modus. Og hvor mange ganger har jeg ikke tenkt at neste natt jeg ha med kamera for maken til solnedganger og soloppganger finnes det ikke makne til. Men nå er altså toget gått. Det blir ingen fotografering fra top floor, hverken av soloppganger eller solnedganger. Til det er sommernettene for lyse. Derimot blir det mange gode minner, som mest sansynlig blir mer og mer forherliget for hvert år som går. Glemt blir alle nettene da vi har følt oss fortvilte og underbemannet, har sprunget ræva av oss på timesvis og vært maktesløse og triste over å ikke imøtekomme pasientenes behov tilstrekkelig.

Men som alt annet, det er fordeler og ulemper. Jeg tror jeg skal avslutte dette kapittelet med at alt har sin tid. Det har vært fint og lærerikt, men jeg tror det holder nå. Jeg har dessuten lovet 6-åringen, og et løfte til en 6-åring er slett ikke noe man slipper unna med! ;)

søndag 27. juni 2010

Fantefølget

Familien er atter samlet etter at storesøster har returnert fra et utvekslingsår i utlandet. Sånn ser småsøstrenes versjon av Sirifamilien samlet ut. Fine, ikke sant?!

lørdag 26. juni 2010

Siris addictions...

Jeg har noen få og en av dem er huskeboka mi. Og nå er det tid for å bytte ut siste års årgang med en ny - full av blanke sider som skal fylles med de kjedeligste gjøremål og fest og store planer! Sånn ser årets utgave ut:

lørdag 19. juni 2010

Snart midtsommer...

Heldigvis har jeg en medfødt tro på at værgudene er rettferdige, og at jo mer pissvær vi har nå jo flere godværsdager har vi tilgode. Så enn så lenge:

torsdag 17. juni 2010

Kultursommer, festivalsommer, konsertsommer, jobbesommer...

Jeg er litt nekete. I hvertfall synes jeg det var svært nekete å skaffe meg sommerjobb 25 mil unna når jeg kunne jobbet hist og pist i nærleiken og spart meg for enda mer pendling. Vi har liksom hatt nok pendling for resten av livet synes jeg. Oppturen med det hele er at jeg skal jobbe natt og dermed kommer til å ha mye fri innimellom, og takk til høye makter eller til det mennesket som har satt opp turnusen min har jeg fri akkurat når det skjer viktige ting.
Viktige ting er for eksempel Pstereo og Olavsfestdagene. Men det aller viktigste (som forøvrig finner sted under Olavsfestdagene) er denne konserten:

"Hyllest til Gustav Lorentzen

En hyllest til en av landets fremste artister

Olavsfestdagene ønsker å samle artister og publikum til en konserthyllest for Gustav Lorentsen. Han var en allsidig musiker som har satt spor etter seg både med sin musikk og som medmenneske.

Hans kreativitet og unike evne til å bruke det lekne elementet i sin formidling gjorde at han traff et stort publikum.

Artister presenteres senere"
.

*glede seg*

tirsdag 15. juni 2010

Hey hey!

Jeg er den lykkelige vinner av en AWARD! Jeg vet ikke helt hva det innebærer men er veldig nøgd med å bli nevnt av Trine på denne bloggen. Og ja, når jeg ser nærmere etter er det bloggen min som har fått den og ikke jeg.

Sånn som jeg forstår det skal jeg fortelle 7 ting om meg selv og gi Awarden videre til 7 andre bloggere som skal gjøre det samme. Jeg kan dessverre bare videresende til det beskjedne antall av fire, men her er de:
Tussemor, Ane, Ellen Sist, men ikke minst - verdens beste kris, som sansynligvis har verdens kjedeligste blogg...

Nå er saken den at jeg forsåvidt har et lignende blogginnlegg her, men siden jeg er verdens midtpunkt kan jeg alltids dele enda mer av mitt interessante vesen her:

* Jeg tror nesten jeg elsker Cold Case som går på TVN på torsdager, det til tross for at TVN egentlig er en drittkanal
* I godt selskap og i sene nattetimer hender det at jeg blir 14 år.
* Jeg er over middels begeistret for rislapper og wienerbrød, noe som får meg til å føle meg litt i utakt med min egen generasjon
* En gang skal jeg kjøre med hundeslede over Finmarkvidda
* Jeg er plagsomt ofte ambivalent
* Jeg synes syriner er noe av det vakreste på jord
* Jeg tror på spøkelser

Og her er awarden:

søndag 13. juni 2010

Bahia Feliz

Vi har chartret igjen. Denne gangen på jentetur, som i disse dager innbefatter helt andre elementer enn begrepet gjorde for 10 år siden. De reisende bestod av en 4-åring, en 6-åring og meg som er så heldig å være mor til disse små ynglene, prinsessene, rampejentene, gullungene, geniene, bøllene, masekoppene, you name it. En ny konstellasjon for oss tre, selv om charterbegrepet så smått begynner å bli familiært... Vel denne gangen hadde vi for første gang bestilt "all inclusive", i tillegg til Bamseklubb, svømmekurs, tja - full pakke.

Vi ankom hotellet sent sent om kvelden og kunne nyte en slags matpakke forært av hotellet på markterrassen vår og fant det hele rent magisk. Det var varmt og fredelig og svømmebassenget lå speilblankt bare noen få meter fra leiligheten, anlegget var rent, leilgheten både pen og praktisk innredet og sengene var dugandes til å sove i. Hva mer kan man drømme om? Jo etter å ha våknet til et yrende liv dag 1 og avlevert unger i Bamseklubb ble jeg rammet av akutt carterangst, det var støy og bråk fra badende unger klirring fra glass og bestikk og nordtrøndere som telefonerte hjem for å formidle akkurat hvor fete de kom til å bli i løpet av ferien. Men det gikk altså an å gå seg en tur, ha en sigarett i hånden (som egentlig røkte seg selv, men som kun var der som et symbol på den absolutte frihet) og se på det bleke engelske paret som balanserte på rullesteinene i et litt tafatt forsøk på å svømme i de store bølgene. Sjøen var virkelig turkis og sanden var akkurat så varm at det ikke lot seg å gå barbent uten å svi av seg føttene. Jammen har ikke det også sin sjarm. Ellers innså jeg at den store fordelen med rullesteinsstrand og store bølger er at en kan få stranda, bølgene og horisonten nesten for seg selv - oh joy. Plutselig befant jeg meg alene i noe som kunne ligne paradis, og det midt i charterturismens mekka. Etter en slik ferie kan man ikke klage om resten av juni regner bort. Vi har vært der. Vi har opplevd det. Vi har hatt sommer, ferie og avslapping og etter dag én spurte lillesøster om vi skulle dra hjem allerede samme kveld - eventyret var for henne et faktum.

DAG 2
Charter er veldig fint og koselig med unger. Trygt og fint og greit, helt til ungene er overlevert Bamseklubben og mor atter en gang blir rammet av charterangst. Da er det fint å pakke sekken, finne seg en fredelig plett, nyte en lokal øl og kjenne på stillheten. (Sistnevnte med unntak av en ustoppelig vind, som kjennes takknemlig i denne varmen og gravemaskinen som tydelig bedriver the neverending story i å fjerne rullesteinene fra stranda.) Ellers består selskapet av en og annen gekko, og meg fattes intet. Ikke var det direkte vondt å starte dagen med telefon fra hjemlandet om at jobben jeg ønsket meg var blitt min heller. So - no longer lausarbeider for mitt vedkommende. Det kjennes som jeg er i ferd med å bli en voksent og samfunnsnyttig medborgare, hvilket dog kan forventes av et menneske som har rundet 30+... Minuset ved å være 30+ og kun ha reisefølge på 7 minus er at man ikke har noen å fnise sammen med når det strigla og velmenende svenske paret gjør fånyttige forsøk på å forklare kelneren at de dagen i forveien hadde stukket av fra regningen fordi det hadde skjedd en "accident" - det viste seg at denne accidenten bestod av at de i vanvare hadde tømt en øl over babyen sin - alt dette mens de samtidig gjorde et iherdig forsøk på å bestille en ny øl. Mysiga svensker.

Vel, etter en uke kan jeg oppsummere:
* All inclusive sparer en for innkjøp, matlaging, planlegging og oppvask. Nice.
* Jeg har fortsatt ingen planer om å bli alenemor med det første
* Bamseklubb er nok like mye for foreldrene som for barna.
* Det er mye terapi i fin utsikt
* Man bør bestille telefonvekking når bussen til flyplassen går kl 05:15 avreisedagen. (Ellers kan man risikere å våkne kl 05:20 - jeg bare nevner det...)

I tillegg til å tilegne meg ny og nyttig kunnskap tok jeg også noen bilder, og her er et lite knippe Bahia Feliz:

























Det som skjer

Livet har gått på skinner den siste tida- hvilket er vel og bra, men toget har gått i økende hastighet og jeg har blitt litt svimmel av omgivelser som har blafret forbi sidesynet uten at jeg har rukket å fått helt fokus. Da er det godt at det endelig bremser opp og stanser for avstigning. Så her er jeg igjen. Og motivasjonen for å være her inne er at dette rett og slett er en bloggvennlig årstid. Det blomstrer og yrer, det er solskinn og blidt deilig sommerregn, mor har stått på kjöket og laget en ny ladning med jordbærsyltetøy og ikke minst - vi har ferie. Jeg og ungene har hatt ferie i så lange tider at vi nesten tar det som en selvfølge, mor sover om natta, slik som man skal og ungene feirer sene kvelder med å sove lenge neste morgen. Oh joy. Men det har altså vært en tid med mye på programmet - og selv om det er gått litt tid skal jeg nå prøve å nøste opp noen av vårens opplevelser - so here goes...

My girl