onsdag 7. mars 2012

En ekstra dimensjon

Helt fra ungene mine ble født har far hatt én viktig oppgave som rett og slett har vært komplett umulig for meg å utføre og det har vært å tilføre ungene gleden ved begrepet "fotball". For min del kan jeg ikke komme på en mer intetsigende aktivitet enn å bivåne en hel fotballkamp. Eller å være deltakende i en samtale omkring samme tema. Min mann, som derimot påberopte seg å være like uinteressert i fotball som det jeg var viste seg etterhvert å være en svært ivirig supporter, når bare det "riktige" laget spilte. Et godt forbilde.
Nå er det jo ganske paradoksalt å ha et ønske om at mine barn skal bli grepet av en interesse som jeg selv finne fullstendig meningsløs, men det kommer rett og slett av den enkle grunn at det er forferdelig kjedelig å være så uinteressert i noe som tydeligvis vekker så sterke følelser av glede og harme som fotball faktisk gjør for mange. Og den gleden, om ikke harmen, ønsker jeg at mine barn skal få være deltakende i. Nå gjelder det egentlig ikke bare fotball, men også håndball, slalom, skiskyting, sprangridning, isdans, sommer-OL, vinter-OL, VM, NM, ja i grunnen alt som kan relateres til konkuranseidrett, eller idrett som underholdning. Ikke greier jeg å mobilisere noen form for konkurranseinstinkt, i den grad at jeg faktisk heier på den ene framfor den andre, og dermed blir revet med i heiekoret, ei heler å få lyst til å løpe etter ei lærkule selv. Men altså - mine barn som nå går i lære for gode fotballssupportere to be, DE koooser seg med fotballkamper i pappas armkrok, heier og jubler og depper og klager. Så enn så lenge kan jeg klappe meg selv, eventuelt min bedre halvdel på skulderen og si "mission completed!"


Og jaggu finnes det ikke politisk KORREKTE fotballer også!

mandag 13. februar 2012

Snøhvite dager

Jeg er i ferd med å stable meg på beina etter en nattevaktshelg som gir en betraktelig ekstraskjerv på neste lønning. Hverdagen ligger hvit og stille utenfor vinduet her, og inne på kjøkkenet jobber kaffetrakteren med å produsere en skvett oppvåkningsmedisin. 6-åringen er hjemme fra barnehagen og vi kan nyte litt tid sammen i våken tilstand. Januaren vi la bak oss var lang og mørk og overgangen til februar ble markert med en ferieuke, vitaminpiller og et venninnebesøk som kunne sidestilles med en vitamininnsprøytning. Når dagene i tillegg blir lysere og lengre er man kar om å klare alt, og nå ligger dagen ubrukt foran oss!

søndag 5. februar 2012

Lykken er...

å sitte med kaffekoppen en søndag formiddag og se glade barn leke i snøen utenfor kjøkkenvinduet!

fredag 20. januar 2012

Arvegods

Jeg har arvet en stor pose med gammelt håndarbeid, nydelige broderier og heklede border. Problemet er at slikt fort blir liggende et eller annet sted uten egentlig annen verdi enn å være flotte når man en gang hvert fjerde skuddår tar det fram og beundrer det et halvt minutt eller så. Selv er jeg tilhenger av at ting skal brukes. Derfor begikk jeg antagelig den store synden å bruke 100 år gammelt håndarbeide som gavebånd, men jeg synes det ble riktig så snygt!



Innholdet i pakken var et resultat av julens strikkeprosjekt og et par votter til en skjønn og nyankommet liten verdensborger!

torsdag 19. januar 2012

Formiddag

Det fine med kveldsvakter er at man av og kan tilbringe en formiddag under dyna med en bok og være dønn alene...

mandag 9. januar 2012

To år...

Jeg har en gang blitt fortalt at det tar to år på et nytt sted før det faktisk blir "hjemme". Vi nærmer oss nå de magiske to årene, kun et halvt år gjenstår før vi er der. Jeg kan per nå meddele at vi ikke har en eneste banankasse stående i stua, bilder er kommet opp på veggene, det står ingen vilkårlige kommoder eller platespillere midt på gulvet, overflødige sofaer har funnet nye hjem, hyller er spikret opp og vegger er nymalte og vårt nye påbygg er fullført. Jeg kan med stor overbevisning påstå at det er betraktelig hyggeligere å ha besøk i et hjem hvor ting har sin faste plass framfor slik tilstandene har vært her i huset det siste halvannet året. Og hva som gjorde at man omsider fikk ut fingeren? Jo, jula, godt for så meget, og ikke minst et siste puff for å nå målet, og nå brukes dagene ironisk nok til å få livet tilbake i hverdagslige former.