Pros and cons - nattevaktsarbeid

Jeg går mot den siste sommeren med nattevaktsarbeid for min del. Det vil si - jeg har heftig nedtelling og tror og mener i mitt ambivalente sinn at mitt liv som nattevakt snart er en avsluttet fase i livet mitt. For meg, i likhet med de fleste andre er nattabeid neppe særlig helsefremmende på sikt og ikke så familievennlig som jeg har forsøkt å innbille meg selv og mine omgivelser heller. Tvert i mot, jeg lever i en nattevaktsrus som vedvarer i lange tider etter at jeg har tredd av, jeg blir snapish, egosentrisk, søvnig og utålmodig. Det krever dessuten noe så naturstridig som en familie som lever i stillhet tredjehver helg i frykt for å vekke nattevaktsbinna i sin dvale.

Men det har sine helt klare fordeler også. Jeg elsker måten man jobber tett sammen, men også selvstendig. Jeg elsker stillheten og hviskingen ute i korridoren. Jeg liker å snike meg inn i en mørk 4-sengsstue og se 4 mer eller mindre snorkende ørepluggede pasienter som sover og har det godt, eller en og annen som løfter opp en hånd som en hilsen før han snur seg over på siden og sover videre.

Jeg ser absolutt sjarmen i å nesten skvette i taket når en pasient lydløst har sneket seg opp i grålysningen for å be om en kaffeskvett. Jeg liker roen som senker seg over avdelingen når seinvakta har gått hjem og jeg liker synet av trøtte morratryner i hvite kitler som kommer travle inn i avdelingen for å overta roret utpå morraskvisten. For ikke å snakke om å le så mye sammen med kollegaen sin at tårene triller og magemusklene er i ferd med å revne fordi man er omtrent akkurat like overtrøtte og ruset i en helt egen modus. Og hvor mange ganger har jeg ikke tenkt at neste natt må jeg ha med kamera for maken til solnedganger og soloppganger finnes det ikke makne til. Men nå er altså toget gått. Det blir ingen fotografering fra top floor, hverken av soloppganger eller solnedganger. Til det er sommernettene for lyse. Derimot blir det mange gode minner, som mest sansynlig blir mer og mer forherliget for hvert år som går. Glemt blir alle nettene da vi har følt oss fortvilte og underbemannet, har sprunget ræva av oss på timesvis og vært maktesløse og triste over å ikke imøtekomme pasientenes behov tilstrekkelig.

Men som alt annet, det er fordeler og ulemper. Jeg tror jeg skal avslutte dette kapittelet med at alt har sin tid. Det har vært fint og lærerikt, men jeg tror det holder nå. Jeg har dessuten lovet 6-åringen, og et løfte til en 6-åring er slett ikke noe man slipper unna med! ;)