Gud det er vakkert i Norge!

Vi er tilbake i vakre rolige omgivelser. Aldri har vel en varm sommerdag i Norge føltes mer behagelig, aldri har sjøen glitret klarere, gresset vært grønnere eller himmelen blåere. Etter 14 dager på et resort i Alanya, Tyrkia har fantefølget bestående av 2 voksne og fire barn i alderen 3-17 atter returnert til denne i mine øyne noe gudsforlatte plassen, en liten perle ved fjell og fjord i en bortgjemt krok av Norge. Og hva vi har opplevd kan vel sies å være uforglemmelig for både små og store. Det har vært opplevelser som har oppfylt alle våre drømmer om late feriedager, med halvpensjon, bassengliv, sol, is, brus og glade barn. Dagene skulle være blottet for matlaging, oppvask, handling, klesvask og alle de prosaiske trivialiteter som hverdag ellers sirkler rundt. Og alt dette fikk vi, i hvertfall for et par dager. To dager etter ankomst i vårt barnevennlige ferieparadis ble mor og far rammet av en noe ubehagelig matforgiftning, som i første omgang slo ut far i huset, som ble sengeliggende fra dag 3, innlagt sykehus dag 4 og tilbragte deretter 3 døgn der, mens mor til 4 fartet rundt og fikk prøve alenemortilværelsen med alt det som hører med, i tillegg til en stadig påtrengende kvalme ulmende under overflaten. Dag 6 startet mor å spy. Hvilket vedvarte natta gjennom og klokken halv 4 på natta ble mor send til Alanya Can Hospital, rom 105, hvor mannen allerede okkuperte sykesenga og mor fikk en oppredd sovesofa inntil mannen ble utskrevet neste morgen. Ganske nøyaktig 31 timer tilbragte mor på sykehuset, før en mild panikk for sykehusbakterier og parfymestinkende snertne små sykepleiere med lange rødlakkerte negler og tilsvarende uhygieniske forhold tiltok i så stor grad at venflonen ble dratt ut (av undertegnede) og gav beskjed om at jeg ville tilbake til hotellet og skulle drikkke rikelig med væske, ta medisiner og bli frisk i en fei. Vel, så ble jeg da utskrevet etter noe om og men, frisk i en fei ble jeg dog ikke. Jeg spydde, i følge min bedre halvdel "som ei purrke", spiste knekkebrød, drakk GEM-mix, spydde litt mer og syntes Tyrkia sugde big time.



Min standhaftige medsyke ektemann, om enn noe bedre, slett ikke bra, men i stand til å sitte ved bassenget og se etter våre glade feriebarn og i tillegg vise omsorg for sin selvmedlidende kone, som måtte dusjes tørkes og stelles med som et lite barn, han sto fjellstøtt. Så kunne jeg faktisk se hvor fantstisk heldig jeg har vært med valg av ektemann, og hvor mye bedre man faktisk kan bli kun av god omsorg og godt stell. (Må vel også her føre opp moderne legevitenskap...) Tre dager før hjemreise blir 5-åringen sjuk. Diaré og feber, 12-åringen har fått ørebetennelse, vår faste lege, kommer 15 minutter etter at vi ringer resepsjonen og ber han komme. Han banker på og titulerer seg humoristisk nok som vår "familiy doctor". Femåringen får paracetamol og sover seg gjennom det. 12-åringen antibiotika og nytt legebesøk neste morgen da legen kommer og skyller øret hans. Fantastisk service. Det kan visst lønne seg å være turist med reiseforsikringen i orden. Vi har kommet til nest siste dagen av ferien og mor våger seg ned i skyggen av barnebassenget. Formen bedrer seg sakte men sikkert. Aller siste dagen kommer vi oss ut alle sammen, vi voksne hangler, men ikke verre enn at vi kommer oss på marked, shopper, pruter og taxer til stranda. Svømmer med barna, får tatt noen skikkelige feriebilder, bestiller iste og mor glefser. Kort lunte ja, men kald drikke og noe avkjølende bad hjelper på.

Denne kvelden flotter vi oss. Vi bestiller middagen på stranden, hvor det dekkes opp kun for oss ved strandkanten. Hvite duker, hummer, og hele panoramet med solnedgang og bølgeskvulp omgir oss. Det er en uvirkelig følelse at vi faktisk har tilbragt 14 dager i denne blandingen av et feriehelvete og et eventyr. Alle dagene med skrantende og elendig helse har på sett og vis forsvunnet, igjen har vi noen gode minner og mor og far gleder seg til å komme hjem. Til å bli friske og til å nyte litt ro og fred. Jeg ville nok trykket både Tyrkia og tyrkerne nærere til hjertet om vi hadde vært friske, og om vi hadde fått opplevd mer disse dagene. Allikevel er det den gamle tyrkeren som kom løpende da femåringen skrubbet opp kneet sitt og la på is for å lindre jeg kommer til å huske, den overarbeidede stuepiken som alltid spurte hvordan jeg hadde det, som skiftet på sengen min da jeg var syk, hentet hånduker og satte inn spybøtter og alle de smilende, vennlige og ikke minst åpne tyrkerene som vil feste seg til minnet mitt.

Om vi noen gang reiser tilbake til Tyrkia aner jeg ikke. Jeg vil i hvertfall da som nå sørge for å ha reiseforsikringen i orden, reiseapoteket komplett og være uhyre forsiktig med hva jeg spiser. (Men noe MÅ man faktisk spise...) Neste år reiser vi på hytta i Nord-Trøndelag, det vakreste stedet på jord, så får mygg være mygg, regnværsdager komme og skittentøyskurven hope seg opp. Nå skal resten av sommeren nytes i rolige omgivelser og mat lages på budsjett på eget kjøkken. Blir nok fole godt det au!