Et vemodig øyeblikk

Jeg kom over eldstes første barnehagedress i går og innså at en faktisk ikke kan spare på alt, så jeg tok den med i barnehagen for å donere den dit som lånedress, sammen med en haug andre dresser. Da assistenten skulle gå gjennom klærne gjenkjente hun dressen fra 5 år tilbake, også ble vi rent rørt begge to og mor måtte tørke en tåre med tanke på lille babyen min som har blitt så stor og som måtte begynne i barnehagen (i mine øyne) så altfor tidlig, og hun med tanke på det lille nurket som hun har vært nærmest som et mammasubstitutt for det første barnehageåret da hun lå i vogna og sov i den lille vinterdressen sin. *snørr og tårer*

Samtidig må jeg minne meg selv på at hun stadig vokser, og at en dag blir det kanskje dagen i dag jeg kommer til å tenke med vemod tilbake på...