St.Petersburg

Jeg har en venninne som reiser til St.Petersburg for 4 uker for å lære det russiske språket. Vi snakker heldigvis om et menneske på 30+ og som i mine øyne er å anse til å være ved sine fulle fem (og vel så det). Jeg for min del innehar en noe pessimistisk innstilling til byen, noe som baserer seg på egen erfaring fra begynnelsen av mars 2003 da jeg besøkte byen med min kjære. Rett før avreise leste jeg i Lonely Planet at dette var den verste tiden med tanke på dødsfall forårsaket av istapper som ramlet i hodet på folk fra husmønene. Akkurat den faktaopplysningen forble heldigvis kun en kuriositet for vår del. Det vi gjorde oss førstehåndskunnskap om var at det var kaldt og folk var pyton, men russerne er store på glitter og glam. Det var dessuten en fin plass å være nyforelsket og distansere seg fra omverdenen. Og forresten traff vi en hyggelig fyr som jobbet i baren "Idioten". Eller hyggelig? Det var etter et par dager i byen ikke stort vi forlangte av våre medmennesker for å få merkelappen "hyggelig" - et smil, en takk eller en annen form for hyggelig gest var nok til at våre kjølige sinn smeltet.

Utgangspunktet for turen den gang var at jeg var utvekslingsstudent i Helsinki, for øvrig en fantastisk by og kun en togtur unna St.Petersburg, byen hvor jeg som barn hadde en trofast venninne per brev som stadig sendte meg spennende pakker med russiske folkeeventyr, babushkadukker, postkort med bilder av palasser og suvenirer av ulikt slag. Jeg husker at adressen var så sirlig skrevet med det kyrilliske alfabetet at jeg med 11-åringens håndskrift (som sant og sies ikke har forbedret seg stort) var ute av stand til å gjengi adressen korrekt. Jeg husker at min far måtte ta med seg adressen på jobb for å kopiere den på en kopimaskin for så å klippes ut og limes på konvoluttene for at brevene skulle havne hos riktig adressat. Lena fra Leningrad. Jeg sendte Hubba Bubba, for det hadde jeg hørt snakk om at var mangelvare i Sovjetstaten. Og dessuten bilder av gamle tømmerkojer på folkemuseet. Vel - de kunne vel neppe måle seg med vinterpalasset, men Lena takket alltid høflig i neste brev, som forøvrig tok en måned fra frimerket var stemplet til det var meg i hende. Dette var jo før glasnost og perestrojka og jeg vet ikke hva. Sovjet var i hvertfall eksotisk og mystisk og spennende og jeg skule jo så gjerne besøkt henne da jeg endelig besøkte byen. Men min interesse for knoting på engelsk og sneglepost gikk dessverre litt for fort over...

Type russisk souvenir