Bahia Feliz

Vi har chartret igjen. Denne gangen på jentetur, som i disse dager innbefatter helt andre elementer enn begrepet gjorde for 10 år siden. De reisende bestod av en 4-åring, en 6-åring og meg som er så heldig å være mor til disse små ynglene, prinsessene, rampejentene, gullungene, geniene, bøllene, masekoppene, you name it. En ny konstellasjon for oss tre, selv om charterbegrepet så smått begynner å bli familiært... Vel denne gangen hadde vi for første gang bestilt "all inclusive", i tillegg til Bamseklubb, svømmekurs, tja - full pakke.

Vi ankom hotellet sent sent om kvelden og kunne nyte en slags matpakke forært av hotellet på markterrassen vår og fant det hele rent magisk. Det var varmt og fredelig og svømmebassenget lå speilblankt bare noen få meter fra leiligheten, anlegget var rent, leilgheten både pen og praktisk innredet og sengene var dugandes til å sove i. Hva mer kan man drømme om? Jo etter å ha våknet til et yrende liv dag 1 og avlevert unger i Bamseklubb ble jeg rammet av akutt carterangst, det var støy og bråk fra badende unger klirring fra glass og bestikk og nordtrøndere som telefonerte hjem for å formidle akkurat hvor fete de kom til å bli i løpet av ferien. Men det gikk altså an å gå seg en tur, ha en sigarett i hånden (som egentlig røkte seg selv, men som kun var der som et symbol på den absolutte frihet) og se på det bleke engelske paret som balanserte på rullesteinene i et litt tafatt forsøk på å svømme i de store bølgene. Sjøen var virkelig turkis og sanden var akkurat så varm at det ikke lot seg å gå barbent uten å svi av seg føttene. Jammen har ikke det også sin sjarm. Ellers innså jeg at den store fordelen med rullesteinsstrand og store bølger er at en kan få stranda, bølgene og horisonten nesten for seg selv - oh joy. Plutselig befant jeg meg alene i noe som kunne ligne paradis, og det midt i charterturismens mekka. Etter en slik ferie kan man ikke klage om resten av juni regner bort. Vi har vært der. Vi har opplevd det. Vi har hatt sommer, ferie og avslapping og etter dag én spurte lillesøster om vi skulle dra hjem allerede samme kveld - eventyret var for henne et faktum.

DAG 2
Charter er veldig fint og koselig med unger. Trygt og fint og greit, helt til ungene er overlevert Bamseklubben og mor atter en gang blir rammet av charterangst. Da er det fint å pakke sekken, finne seg en fredelig plett, nyte en lokal øl og kjenne på stillheten. (Sistnevnte med unntak av en ustoppelig vind, som kjennes takknemlig i denne varmen og gravemaskinen som tydelig bedriver the neverending story i å fjerne rullesteinene fra stranda.) Ellers består selskapet av en og annen gekko, og meg fattes intet. Ikke var det direkte vondt å starte dagen med telefon fra hjemlandet om at jobben jeg ønsket meg var blitt min heller. So - no longer lausarbeider for mitt vedkommende. Det kjennes som jeg er i ferd med å bli en voksent og samfunnsnyttig medborgare, hvilket dog kan forventes av et menneske som har rundet 30+... Minuset ved å være 30+ og kun ha reisefølge på 7 minus er at man ikke har noen å fnise sammen med når det strigla og velmenende svenske paret gjør fånyttige forsøk på å forklare kelneren at de dagen i forveien hadde stukket av fra regningen fordi det hadde skjedd en "accident" - det viste seg at denne accidenten bestod av at de i vanvare hadde tømt en øl over babyen sin - alt dette mens de samtidig gjorde et iherdig forsøk på å bestille en ny øl. Mysiga svensker.

Vel, etter en uke kan jeg oppsummere:
* All inclusive sparer en for innkjøp, matlaging, planlegging og oppvask. Nice.
* Jeg har fortsatt ingen planer om å bli alenemor med det første
* Bamseklubb er nok like mye for foreldrene som for barna.
* Det er mye terapi i fin utsikt
* Man bør bestille telefonvekking når bussen til flyplassen går kl 05:15 avreisedagen. (Ellers kan man risikere å våkne kl 05:20 - jeg bare nevner det...)

I tillegg til å tilegne meg ny og nyttig kunnskap tok jeg også noen bilder, og her er et lite knippe Bahia Feliz: