Med barn i Bergen

En strålende helg! Mor og midtimellom har sightset, shoppet, spist, svømt, vært på Annie og i akvariet og kjørt med Fløibanen.

(Ja, også har vi klatret på cirka alle byens mange rekkverk. Datteren that is.)


Vindusshopping. Legg merke til den røde telefonen, en hypermoderne sak i min oppvekst, tydeligvis en kuriositet i dag


























/>



































"

ANNIE

Jeg og storesøster har den store musikalhøsten i høst. For to uker siden var vi på Mamma Mia i Oslo og til helgen skal vi på "Annie" i Bergen. Jeg så filmen på kino som 6-åring, og syntes den var fantastisk. Vi har varmet opp med filmen på dvd og spenningsnivået var mot slutten så høyt at det nesten var på grensen til hva vi kunne bære. ;)

Up

Skjønne, absurde, fine filmen!

Nå nettopp?

Også kom vinteren...

Ny utforming

Jeg blir visst ikke helt fortrolig med layouten på denne bloggen, men tro meg - jeg jobber med saken! ;)

Mitt prektige kjøpestopp

har pågått et par måneder nå, og jeg kan så smått gjøre opp en liten status over hvordan det har gått så langt.
Jeg har stort sett unngått butikker som har solgt nips og naps og klær og stash, og på den måten unnlatt å falle for noen som helst fristelser. Det jeg derimot har lagt meg til er en annen (u-)vane, nemlig å tillate meg selv endel økonomiske utskeielser på annet hold, (i og med at jeg tross alt ikke bruker penger på nips og naps og klær og stash), er mat. Og reise. Og "kulturelle" ting. Altså, jeg har sluttet å se på prisen på matvarene jeg kjøper, hvilket vil si at jeg har kuttet kraftig ned på first price, og o hvilken lykke å kjøpe mat ferdig oppskjært, for ikke å snakke om hvor godt det smaker med Big1 triple cheese... Så alt i alt har jeg kvittet meg med mer enn hva jeg har anskaffet meg den siste tiden, jeg har alt jeg trenger av materielle goder, jeg har mer penger igjen til utskeielser i hverdagen, hvilket er en større nytelse enn å fylle huset og bidra til enda mer overforbruk i verden. Eneste skjær i sjøen så langt er at den store slumpen med penger jeg skulle legge meg opp visst har uteblitt. Men en skal jo leve også. ;)

Dvaletid

Jeg innser at høsten handler om to ting: Å legge opp en overlevelsesstrategi og å kose seg. Sistnevnte er muligens implisert av det første, men ikke minst en vesentlig del.

Å overleve handler blant annet om å tjene akkurat nok til livets opphold, få nok søvn, spise jerntabletter og store mengder sjokolade. Kosen består av vedfyring, stearinlys, mye fritid og (igjen) store mengder sjokolade.

Jeg tror høsten blir bra!

Noen som vil ha epler eller pærer?

Årets innhøstning er i hvertfall snart unnagjort:

Vi skriver 1.oktober

Det kjennes greit å omsider skrive oktober. Da har man glemt forventningene om en indian summer og cherrox er blitt en naturlig del av vokabularet. Jeg har en høyt skattet fridag og er ca verdens lykkeligste menneske. Tatt igjen litt søvn etter nattevakt og drikker kaffe og ser på det sedvanlige regnet. I dag skal jeg kaffelere med venninne, og kjenner at en kafélunsj gjør meg irrasjonelt glad. Tro om jeg må slutte å jobbe?

Statement

Mamma: Hvem er det som har verdens beste jenter?
Lillesøster kontant: Det er mamma´n og pappa´n MIN!

Kan jo ikke nekte for det!

Livets harde realiteter

Å våkne opp på idylliske Vålerenga under blå himmel for så å komme hjem til pissvær, nattevakt og 50-timers uke.

Oslo viste seg fra sin absolutt beste side og høsten er ikke så verst allikevel. Det er ikke alltid så mye som skal til, et par sandaler som ikke har vært sett verden på en stund, avislesing i det grønne eller en gæmlislunsj med rekesmørbrød og karbis. Jentene har kjørt t-bane og sett slottet og stortinget og er nå sugne på å bo i blokk. Vi har til alt overmål tent bål og grillet pølser i skogen. Ja også hovedgrunnen til at vi reiste: Storesøster har vært med på dameutflukt på Folketeateret og sett "Mamma Mia".

Et vemodig øyeblikk

Jeg kom over eldstes første barnehagedress i går og innså at en faktisk ikke kan spare på alt, så jeg tok den med i barnehagen for å donere den dit som lånedress, sammen med en haug andre dresser. Da assistenten skulle gå gjennom klærne gjenkjente hun dressen fra 5 år tilbake, også ble vi rent rørt begge to og mor måtte tørke en tåre med tanke på lille babyen min som har blitt så stor og som måtte begynne i barnehagen (i mine øyne) så altfor tidlig, og hun med tanke på det lille nurket som hun har vært nærmest som et mammasubstitutt for det første barnehageåret da hun lå i vogna og sov i den lille vinterdressen sin. *snørr og tårer*

Samtidig må jeg minne meg selv på at hun stadig vokser, og at en dag blir det kanskje dagen i dag jeg kommer til å tenke med vemod tilbake på...

Tjoh-onsdag!

Vi reiser til Oslo i kveld - gledeseg! Bort fra pissværet og regnet. Det blir rene sydenturen for oss som ikke kan bevege oss ut av dørene uten regntøy og støvler. Kaffen inntatt. Nuh - pakking! :D

Jeg fant en fin og underfundig blogg i dag...

Og fant blant annet dette gullkornet som jeg kjenner meg alt for godt igjen i:

"Jeg blir drittlei av mine egne store planer før de en gang er satt ut i livet."

Og ja, jeg vet - det ville vært mer sjarmerende om jeg hadde vært 20. On the other hand:

" Don’t feel guilty if you don’t know what you wanna do with your life;
the most interesting people I know didn’t know at 22 what they wanted to do with their lives;
some of the most interesting 40 year olds I know still don’t."

Thank you, Baz Luhrmann

Kaffemorgen

For tidlig oppstandelse, men det gjør seg med en kaffemaskin som tenker sjøl, i den grad at den slår på seg selv ganske nøyaktig på den tida jeg skal stå opp. Og å stå opp til lukten av nykvernet kaffe er i grunnen ganske ålreit, spesielt når jeg har en gjøreliste lang som et vondt år. Dagens luksus består i å sitte ferdigdusjet med laptopen og en kopp kaffe og se trærne i ferd med å blåse overende utenfor stuevinduet og folk haste forbi i regntøy og vrengte paraplyer, og vite at det fortsatt er en uke igjen til jeg skal tilbake til virkeligheten.

Jenta som lekte med ilden

Jeg kan like godt innrømme det - jeg elsker Lisbeth Salander, og jeg tror sannelig at jeg elsker Noomi Rapace en smule også. I hvertfall så langt i den filmatiserte versjonen av Stieg Larsson-triologien. Jeg hadde jo nærmest en sorgreaksjon da jeg etter bok 3 innså at this is it. No more Lisbeth Salander, men da hjelper det jo at vi fortsatt har en film til i vente. Det til tross for at "Jenta som lekte med ilden" slipper til den fisefine og skjøre Lena Endre i enda større grad enn førstefilmen og for å være ærlig (og dilte på diverse filmanmeldere): Noomi Rapace bærer denne filmen, men det greier hun alldeles utmerket!

Hverdag - eller fridag?

Jeg sover for lenge. Men langt i fra for mye, og en eller annen gang må en jo rett og slett ta igjen for det tapte. Jeg har til nå (vi skriver 12:47) spist frokost og lurt kaffemaskina til å lage en siste kopp kaffe før vi definitivt kan slå fast at vi er tom for bønner. Forhåpentligvis betyr hentelappen fra posten Norge her at vi kan hente ti kilo kaffebønner på det lokale postkonteret i løpet av dagen, hvilket medfører for min del en stor lettelse, for tanken på å leve uten kaffe er rett ut ikke til å bære. And then what? Tur med bikkjelørv, middagsgjest klokken 16:00, riktignok en liten en, men hvem har sagt at man ikke skal gjøre stas på han av den grunn? Jeg ligger våken for lenge om nettene, et kjent fenomen og en bivirkning av nattevakter, heldigvis forbigående, men før en rekker å komme inn i gode rutiner er det pinadø på´n igjen og sånn går no dagan. Men nå har jeg en uke fri, fri fra bleieskift, nattevåk og kroppsvæsker. Foruten sistnevnte kan det høres ut som jeg har baby i hus, men jeg snakker altså om jobben min. Jobben som jeg har investert 3 års høyere utdannelse for å kvalifisere meg til. Mulig litt desillusjonert for øyeblikket, men det går i rykk og napp dettane livet og nå skal jeg nyte fridagene til fulle!

St.Petersburg

Jeg har en venninne som reiser til St.Petersburg for 4 uker for å lære det russiske språket. Vi snakker heldigvis om et menneske på 30+ og som i mine øyne er å anse til å være ved sine fulle fem (og vel så det). Jeg for min del innehar en noe pessimistisk innstilling til byen, noe som baserer seg på egen erfaring fra begynnelsen av mars 2003 da jeg besøkte byen med min kjære. Rett før avreise leste jeg i Lonely Planet at dette var den verste tiden med tanke på dødsfall forårsaket av istapper som ramlet i hodet på folk fra husmønene. Akkurat den faktaopplysningen forble heldigvis kun en kuriositet for vår del. Det vi gjorde oss førstehåndskunnskap om var at det var kaldt og folk var pyton, men russerne er store på glitter og glam. Det var dessuten en fin plass å være nyforelsket og distansere seg fra omverdenen. Og forresten traff vi en hyggelig fyr som jobbet i baren "Idioten". Eller hyggelig? Det var etter et par dager i byen ikke stort vi forlangte av våre medmennesker for å få merkelappen "hyggelig" - et smil, en takk eller en annen form for hyggelig gest var nok til at våre kjølige sinn smeltet.

Utgangspunktet for turen den gang var at jeg var utvekslingsstudent i Helsinki, for øvrig en fantastisk by og kun en togtur unna St.Petersburg, byen hvor jeg som barn hadde en trofast venninne per brev som stadig sendte meg spennende pakker med russiske folkeeventyr, babushkadukker, postkort med bilder av palasser og suvenirer av ulikt slag. Jeg husker at adressen var så sirlig skrevet med det kyrilliske alfabetet at jeg med 11-åringens håndskrift (som sant og sies ikke har forbedret seg stort) var ute av stand til å gjengi adressen korrekt. Jeg husker at min far måtte ta med seg adressen på jobb for å kopiere den på en kopimaskin for så å klippes ut og limes på konvoluttene for at brevene skulle havne hos riktig adressat. Lena fra Leningrad. Jeg sendte Hubba Bubba, for det hadde jeg hørt snakk om at var mangelvare i Sovjetstaten. Og dessuten bilder av gamle tømmerkojer på folkemuseet. Vel - de kunne vel neppe måle seg med vinterpalasset, men Lena takket alltid høflig i neste brev, som forøvrig tok en måned fra frimerket var stemplet til det var meg i hende. Dette var jo før glasnost og perestrojka og jeg vet ikke hva. Sovjet var i hvertfall eksotisk og mystisk og spennende og jeg skule jo så gjerne besøkt henne da jeg endelig besøkte byen. Men min interesse for knoting på engelsk og sneglepost gikk dessverre litt for fort over...

Type russisk souvenir

ORPS - the movie

Vi har visst en korpsnerd in spe i hus, Overnevnte film er blitt sett intet mindre enn tre ganger siste døgn i Siriheimen. Like greit å ikke ha lest denne omtalen før vi leide filmen. Men det skal sies; 5-åringen digget den og mora koste seg sannelig hun også. (Må innrømme at det var greit å få den tilbakelevert video-sjappa også...)

Septemberlektyre for barna

Jeg har vært på biblioteket og lånt bøkene om sjøormen Ruffen og håper at bøkene slår like godt an her i heimen i dag som de gjorde hos meg i oppveksten. Problemet er vel at noen kan bli bittelitt skuffet når en i voksen alder muligens ikke opplever det samme spenningskicket over "Ruffen og den flyvende hollender"....

Jeg er rett og slett PREKTIG...!

Jeg har for tiden et selvpålagt kjøpeforbud, noe jeg lykkes med med større og mindre hell. Men det betyr at jeg begrenser meg en god del, i tillegg til at det hjelper meg å tenke litt aternativt. Må legge til at jeg gir meg selv dispensasjon når det gjelder bruktmarkedet, mat og nødvendigheter til ungene. Vel i dag har jeg vært überprektig, da jeg innså at det jo hadde gjort seg med et gulvteppe til jentene... Et riktig søtt og rosa et som hadde vært deilig å tråkke på og jeg vet ikke hva... Vel, i min kjøpebegrensningsperiode må jeg da tenke alternativt og fikk da den brilliante idéen å be min mor klippe opp mattfiller av noe gammelt rosa sengetøy og hekle et rundt og trivelig rosa teppe til girlyrommet. Så derav denne prektigheten.

Valg `09

Da kan jeg meddele at jeg har bestemt meg for hva jeg skal stemme ved årets valg! Og siden det er hemmelig valg skal jeg altså ikke oute standpunktet på verdensveven. Nå kan man etter sigende se det på meg, og det synes jeg er helt greit - så lenge det stemmer! ;)

Filmleie

I går leide jeg film for første gang på ca 7 år. Så "The Duchess", et skikkelig kostymedrama, men akk så tragisk og enda en påminner for min del om at jeg er meget takknemlig over å være født i moderne tider og i verdens beste land. Men filmleie ga sagtens mersmak! (Spesielt når svigers tar seg av tilbakeleveringen!) Forøvrig en deilig og avslappende aften i navnesøsterens selskap.

Vidunderbarn

For en del år siden leste jeg "Seierherrene" av Roy Jacobsen, en bok som var så godt skrevet og hadde en så god framdrift at jeg noen år senere leste den en gang til. Nå kommer det en bok til av samme forfatter og fra samme miljø og jeg gleder meg!

"Det er i nostalgien verdiene henger, det er en lengsel tilbake til noe fint."
Roy Jacobsen

Vi drømmer om vinterhage

Noe sånt kanskje?

Mor leker anstendig menneske

og har satt ut blomster på terrassen:



Jeg har allerede forsøkt å ta livet av dem mange ganger, men nå kom heldigvis sommerregnet, så nå berger de vel en stund til. Ganske bra i grunnen, med tanke på at mor har svidd av en liten formue hos den lokale gartneren...

Moden rips

Så langt til stor glede for egne og nabolagets barn:

Blåbærtur!

I fjor var vi på opphørssalg i en antikvitetsforretning. Da kom vi over dette gamle melkespannet. Et skikkelig melkespann må til når en skal på bærtur. Herved er bærspannet innviet:

17.juli

Blåbærsmoothie til frokost og Leonard Cohen-konsert til kvelds!

En 6-pack Tuborg og en pose moreller

fant jeg på kjøkkenet i morges. Vi har nemlig fått en sommergjest på besøk. En gjest som kjører bilen sin gjennom den lange sommernatta og sover et par timer på ferjekaia før hun ankommer huset vårt 05:30 og sover atter et par timer i bilen før hun blir sluppet innenfor dørene av to små jenter for så å plassere en pose selvplukkede moreller og en dansk 6-pack på kjøkkenbenken. Bedre blir det ikke!

Jordbær!

Hjemmelaget jordbærsyltetøy er cirka det beste som finnes. Bare synd det måtte bli sommer 2009 før jeg skjønte at jeg kunne lage det selv...

Jeg har omsider åpnet øynene for denne

og har i dag lagt inn følgende lydbøker:

Ingvar Ambjørnsen: "Den siste revejakta" og "En lang natt på jorden"
Jo Nesbø:" Snømannen"
Dag Solstad: "Arild Asnes, 1970"

Lydbøker har generelt ikke vært min greie, da jeg har en lei tendens til å la tankene flyte med propper i ørene. I papirboka kan jeg lese gode formuleringer gang på gang, notere ned morsomme finurligheter og stryke under gode poenger. Alt dette forsvinner med lydboka, men er et godt alternativ når man går tur med hunden eller for eksempel ligger og spyr i Tyrkia.

En morgen i juli

kan for eksempel tilbringes her med en krimbok av P.D.James.

Hva man gjør i ferien når det regner

Man har laget en plan:
#1. Man ser "Istid 3" på kino
#2. Man baker boller
#3. Man kjøper ABBA singstar til PS3
#4. Man drar på kafé
#5. Man besøker hjemmeværende medsøstre
#6. Man drar på regnværsturer i skogen for så å komme hjemme og lage kakao med krem
#7. Man sender barna på besøk til besteforeldrene

Siste punkt impliserer at man legger sitt legeme i badekaret for så å legge seg selv i en deilig seng, hører regnet tromme på taket og leser en god bok.

Såh. Nu kan regnet de truer med bare komme. I´m prepared!

Vi begynner så smått å lande

Man har klipt plen i dag. Eller, kan vel heller kalle det en eng etter 14 dager i fri utfoldelse. Ellers har dagen vært så bra som den kan bli formen tatt i betraktning. Etter en tur til legen tuslet jeg og storesøster oss til butikken, en viktig tradisjon som hører med hver gang solen skinner og kalenderen kan avsløre at det er sommer går jeg og storesøster på butikken for å kjøpe jordbær og vannmelon. På vei hjem har vi et superhemmelig sted, som ingen andre vet om. Det ligger ved elva akkurat på veien fra butkken, og akkurat så perfekt som en hvilken som helst Astrid Lindgren-filmatisering. Der nede er vi i en annen verden, til tross for at vi er fullt synlige fra broa over oss. Så sitter vi der da, på en stein ute i elva og plasker med beina i det iskalde fjellvannet mens 5-åringen spiser is og mor mumser jordbær i sola. Så må vi balansere fra stein til stein og det er bittelitt skummelt, for plutselig er det en stein som er løs eller glatt så man kan skli og falle, men det går bra. Etterpå tusler vi oss hjemover med en stor vannmelon mellom to små hender og et lite eventyr rikere.

Gud det er vakkert i Norge!

Vi er tilbake i vakre rolige omgivelser. Aldri har vel en varm sommerdag i Norge føltes mer behagelig, aldri har sjøen glitret klarere, gresset vært grønnere eller himmelen blåere. Etter 14 dager på et resort i Alanya, Tyrkia har fantefølget bestående av 2 voksne og fire barn i alderen 3-17 atter returnert til denne i mine øyne noe gudsforlatte plassen, en liten perle ved fjell og fjord i en bortgjemt krok av Norge. Og hva vi har opplevd kan vel sies å være uforglemmelig for både små og store. Det har vært opplevelser som har oppfylt alle våre drømmer om late feriedager, med halvpensjon, bassengliv, sol, is, brus og glade barn. Dagene skulle være blottet for matlaging, oppvask, handling, klesvask og alle de prosaiske trivialiteter som hverdag ellers sirkler rundt. Og alt dette fikk vi, i hvertfall for et par dager. To dager etter ankomst i vårt barnevennlige ferieparadis ble mor og far rammet av en noe ubehagelig matforgiftning, som i første omgang slo ut far i huset, som ble sengeliggende fra dag 3, innlagt sykehus dag 4 og tilbragte deretter 3 døgn der, mens mor til 4 fartet rundt og fikk prøve alenemortilværelsen med alt det som hører med, i tillegg til en stadig påtrengende kvalme ulmende under overflaten. Dag 6 startet mor å spy. Hvilket vedvarte natta gjennom og klokken halv 4 på natta ble mor send til Alanya Can Hospital, rom 105, hvor mannen allerede okkuperte sykesenga og mor fikk en oppredd sovesofa inntil mannen ble utskrevet neste morgen. Ganske nøyaktig 31 timer tilbragte mor på sykehuset, før en mild panikk for sykehusbakterier og parfymestinkende snertne små sykepleiere med lange rødlakkerte negler og tilsvarende uhygieniske forhold tiltok i så stor grad at venflonen ble dratt ut (av undertegnede) og gav beskjed om at jeg ville tilbake til hotellet og skulle drikkke rikelig med væske, ta medisiner og bli frisk i en fei. Vel, så ble jeg da utskrevet etter noe om og men, frisk i en fei ble jeg dog ikke. Jeg spydde, i følge min bedre halvdel "som ei purrke", spiste knekkebrød, drakk GEM-mix, spydde litt mer og syntes Tyrkia sugde big time.



Min standhaftige medsyke ektemann, om enn noe bedre, slett ikke bra, men i stand til å sitte ved bassenget og se etter våre glade feriebarn og i tillegg vise omsorg for sin selvmedlidende kone, som måtte dusjes tørkes og stelles med som et lite barn, han sto fjellstøtt. Så kunne jeg faktisk se hvor fantstisk heldig jeg har vært med valg av ektemann, og hvor mye bedre man faktisk kan bli kun av god omsorg og godt stell. (Må vel også her føre opp moderne legevitenskap...) Tre dager før hjemreise blir 5-åringen sjuk. Diaré og feber, 12-åringen har fått ørebetennelse, vår faste lege, kommer 15 minutter etter at vi ringer resepsjonen og ber han komme. Han banker på og titulerer seg humoristisk nok som vår "familiy doctor". Femåringen får paracetamol og sover seg gjennom det. 12-åringen antibiotika og nytt legebesøk neste morgen da legen kommer og skyller øret hans. Fantastisk service. Det kan visst lønne seg å være turist med reiseforsikringen i orden. Vi har kommet til nest siste dagen av ferien og mor våger seg ned i skyggen av barnebassenget. Formen bedrer seg sakte men sikkert. Aller siste dagen kommer vi oss ut alle sammen, vi voksne hangler, men ikke verre enn at vi kommer oss på marked, shopper, pruter og taxer til stranda. Svømmer med barna, får tatt noen skikkelige feriebilder, bestiller iste og mor glefser. Kort lunte ja, men kald drikke og noe avkjølende bad hjelper på.

Denne kvelden flotter vi oss. Vi bestiller middagen på stranden, hvor det dekkes opp kun for oss ved strandkanten. Hvite duker, hummer, og hele panoramet med solnedgang og bølgeskvulp omgir oss. Det er en uvirkelig følelse at vi faktisk har tilbragt 14 dager i denne blandingen av et feriehelvete og et eventyr. Alle dagene med skrantende og elendig helse har på sett og vis forsvunnet, igjen har vi noen gode minner og mor og far gleder seg til å komme hjem. Til å bli friske og til å nyte litt ro og fred. Jeg ville nok trykket både Tyrkia og tyrkerne nærere til hjertet om vi hadde vært friske, og om vi hadde fått opplevd mer disse dagene. Allikevel er det den gamle tyrkeren som kom løpende da femåringen skrubbet opp kneet sitt og la på is for å lindre jeg kommer til å huske, den overarbeidede stuepiken som alltid spurte hvordan jeg hadde det, som skiftet på sengen min da jeg var syk, hentet hånduker og satte inn spybøtter og alle de smilende, vennlige og ikke minst åpne tyrkerene som vil feste seg til minnet mitt.

Om vi noen gang reiser tilbake til Tyrkia aner jeg ikke. Jeg vil i hvertfall da som nå sørge for å ha reiseforsikringen i orden, reiseapoteket komplett og være uhyre forsiktig med hva jeg spiser. (Men noe MÅ man faktisk spise...) Neste år reiser vi på hytta i Nord-Trøndelag, det vakreste stedet på jord, så får mygg være mygg, regnværsdager komme og skittentøyskurven hope seg opp. Nå skal resten av sommeren nytes i rolige omgivelser og mat lages på budsjett på eget kjøkken. Blir nok fole godt det au!